Søken om noe mer

Foto: Pixabay

Skribent

Noen ganger, når jeg står på toppen av et mektig fjell, lukker jeg øynene i håp om at de åpnes igjen til løsningen på alle livets utfordringer. På fredagsbussen til jobb vurderer jeg muligheten for å bli mangemillionær ved å sette alle sparepengene på et lovende IT-selskap. Livet ville blitt en evig helg.

Det er et håp om noe mer. En tanke om noe der fremme som løser alt. En innsikt som slipper meg fri fra alle hverdagens problemer. Slik går jeg rundt. Det er ikke noe jeg bruker mye tid på og det er ikke noe som plager meg spesielt mye. Men det ligger der og surrer i bakgrunnen. Et kontinuerlig jag mot noe, og jeg vet ikke helt hva.

Det er antagelig et trekk ved den menneskelige natur. Vi kan se for oss en annen tilstand enn den som opptrer i øyeblikket og kan dermed også forestille oss noe bedre. Dette er uten tvil en styrke når vi ser hvordan det gir oss evnen til å planlegge og å legge til rette for fremtiden. Evnen har derimot kostnaden å alltid kunne se for seg noe annerledes, noe bedre. Det er et tveegget sverd som jeg bærer med meg gjennom hverdagens evige runddans.

Mandag morgen, ny uke, nytt jag. Kanskje alle mine problemer løses denne uken. Kanskje neste uke vil fylles med paraplydrinker og kake. Hjemmetraktet kaffe frister, men jeg har ikke tid. For mange gjøremål som skulle vært gjort. På med skoene, jakken, og ut døren.

Saken fortsetter under annonsen

Etter hvert innser jeg at dette alltid vil være en tanke som kjører i bakgrunnen. Den har sine positive og negative sider. Den meldte sin ankomst i ungdomsårene og har definitivt tenkt å bli værende livet ut.

I de øyeblikk jeg virkelig aksepterer trafikken av bakgrunnsstøy som driver meg mot noe mer, skimtes også en tilfredshet som små lysglimt gjennom et ellers trafikkert skydekke. Da lurer jeg meg selv til å tro at jeg har funnet min store åpenbaring. I samme sekund trekker skydekket seg bredere over himmelen.

Jeg forsøker å akseptere dette, og har med tiden merket at jaget ikke opererer med et like stort trykk lenger. Jeg aksepterer min menneskelige tilstand som en tenkende organisme.

Ny mandag, nye muligheter. Jeg står og ser på at morgenkaffen trekker. Tanken om noe mer kjører fortsatt i bakgrunnen, parallelt med en oppramsing av dagens gjøremål. Det er greit. Den gjør meg ikke lenger rastløs, og den vekker ikke lenger følelsen av at jeg burde være et annet sted. Det oppleves ikke som et jag, men mer som en søken. Og jeg tror det er sunt for meg.

Gleden over det som er. Motivasjonen for det som kan bli.

Annonse