Slaget ved Lille Ole Bull

Foto: Nora Paulsen Skjerdingstad

Den 2. mai møttes kull 16A og kull 16B for en battle av de sjeldne. Katarsis sendte sin utvalgte journalist i et forsøk på å forstå essensen i dette unike arrangementet.

Den franske filosofen Jean-François Lyotard publiserte i 1979 sitt mest kjente verk, La Condition postmoderne. Her skriver han om de store fortellingers død: Menneskeheten har mistet troen på sine store narrativer. Idolene er døde, relativisme er den nye hverdagen. Hør, sier jeg, idolene er gjenoppstått! De store fortellingene lever. Kull 16A og 16B er deres apostler. Den andre mai tjuenitten stod Slaget ved Lille Ole Bull.

I en legendarisk tvekamp møttes kull 16A og 16B for å battle – for å kjempe om retten til å kunne kalle seg det beste kullet. Tradisjonen battle stammer fra oldtidens Grekenland. De ulike kullene med filosofer ved Skolen i Athen hevdet sine filosofiske overlegenheter overfor hverandre gjennom en kombinasjon av skolerevy og roast. Arven fra antikken videreføres i dag av de unge lovende, fremtidens bærebjelker i norsk psykisk helsevern. De som skal arve klinikkene.

Tyskerne har et eget ord for idéer som er så dumme at de kun høres glimrende ut i fylla – schnapsidé. Aldri stikk hodet frem; i en vending, etter en syrlig kommentar jeg selv kom med, ble jeg valgt til å dekke battlingen. Panikkslagen og vel vitende om min totale mangel på journalistisk talent søkte jeg redaksjonen om tillatelse til å bli fullest mulig under dekningen av eventen. Søknad om god gammaldags fyllereportasje: innvilget. Er det én ting redaksjonen i Katarsis vet, så er det at alkohol er det fremste kreative glidemiddelet. Og sant skal sies at jeg hadde halvannen pils innabords da idéen om fyllereportasjen ble klekket. Schnapsidé.

Armert med lydopptaker og stigende promille entret jeg Lille Ole Bull. I og med at planen var å bli blackout-full, var det essensielt å ha et lydopptak fra kvelden. Plan gjennomført: blackout inntraff. Kun bruddstykker minnes. “Flashbulb memories”. Førstepersonsperspektiv. Biter av halvtygget ananas og lunken pils flyvende gjennom luften i sakte film, mot et bakteppe av pastellfarget lys. Å høre gjennom lydopptaket fra den kvelden er en smertelig opplevelse. Aldri før har jeg blitt så direkte konfrontert med mitt drukne alter ego, Dr. Xavier Zero Theory of Mind. Konfronterende samtaler om hårete rumper. Dulting og knuffing, vræl og rølp.

Av scenenumrene husker jeg knapt noe. Fragmenter av frenetisk koreografert hopping på trampoline, hawaiiskjorter og sang. Lydopptaket forteller om stemning i taket og et forrykende sceneshow. Det mest minneverdige øyeblikket jeg husker er også det som høstet størst latter fra salen. A-kull leverte en hysterisk parodi på «Parterapi» med en imitasjon av Kjell Simen som Vågenes selv hadde bøyd seg i støvet for.

Vågenes ville bøyd seg i støvet. Foto: Nora Paulsen Skjerdingstad

Sett under ett er det dog vanskelig fra latteren, gaulingen og allsangen fra salen å avgjøre hvilket kull som fortjente å vinne denne homeriske tvekampen. Heldigvis var det et svært kompetent dommerpanel, bestående av Stig van Eijk, Ravi og John Arne Riise, tilstede. Etter en runde heftig diskusjon hadde de kåret sin Akilles. Slukørede B-kullinger måtte innse sin hektorianske bane: A-kull hadde vunnet.

Jeg sier som den engelske filosofen Gary Lineker: «Battle is a simple game. Two kulls compete for glory, and in the end A-kull wins.»

Vel blåst, soldater.

Annonse