Hvorfor så høylytt, Dyregrov?

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

research_design_and_evidence-svg

Vi har tilstrekkelig empiri for å advare mot debriefing. At Dyregrov ikke finner det samme i sin praksis, betyr ikke at det han gjør er harmløst, skriver Jørgen Flor i sitt svar til Atle Dyregrov. 

Tekst av: Jørgen Flor, Psykolog

Atle Dyregrov: Kaller Flor sine advarsler for et oppgulp fra en ufruktbar debatt

Atle Dyregrov skriver sitt svar til meg på dagen 15 år etter terroren rammet New York. Da ble tusenvis av terapeuter satt i gang med å utøve psykologisk debriefing (mer presist kalt Critical Incident Stress Debriefing) til ofre, hjelpearbeidere og berørte. En slik ressursbruk fordrer solid dekning i forskningslitteraturen, noe verken Dyregrov eller andre kan vise til. I stedet hopper Dyregrov mellom anekdoter fra egen praksis, egenutviklede (?) intervensjoner og referanser til enkeltstudier.

Saken fortsetter under annonsen

Vel vitende om kontroversene i å påpeke skadepotensialet i psykoterapeutiske intervensjoner valgte jeg innledningsvis å inkludere en definisjon av debriefing, i tråd med litteraturen jeg viser til: (…) innebærer vanligvis at de som har gjennomgått vanskelige hendelser møtes i grupper, gjerne umiddelbart etter og ofte kun en gang, hvor (negative) følelser knyttet til hendelse(ne) diskuteres og gjennomgås i detalj”. Dyregrov skriver at samtaler i etterkant av krisehendelser ikke skal være en dypdykking i følelser, at de ikke bør foregå samme dag som hendelsen har funnet sted og at den debriefingen jeg viser til og som rapporteres som skadelig i liten grad anvendes i Norge. Jeg blir derfor forvirret av at Dyregrov beskriver innlegget mitt som ”oppgulp fra en ufruktbar debatt”, samtidig som han er helt enig i hovedbudskapet. Tatt i betraktning at vi synes å være enige i det helt sentrale, er jeg overrasket av hvor høylytt hans tilbakemelding til meg er.

Jørgen Flor: Advarer mot samtaler rett etter traumer

Enkeltstudier, originalstudier og primærkilder – eller metastudier?

part-2-jpeg
Jørgen Flor. Psykolog. Foto: Anne Dorte Lunås/NRK

Jungelen av terapimetoder og omfanget av psykoterapistudier gjør det krevende å velge riktig evidensbasert intervensjon til ulike pasienter med forskjellig problematikk. Fremfor å plukke de kirsebærene man liker blant enkeltstudier, bør vi søke mot retningslinjer, oversiktsartikler og antatt kredible kilder. I Norge kan vi benytte Kunnskapssenteret, internasjonalt er Cochrane et godt alternativ. NICE, APA og BMJ Best Practice er eksempel på andre. Samtlige av disse advarer mot psykologisk debriefing, altså debriefing slik jeg definerte det innledningsvis. Sist ute er Royal College of Psychiatrists, som neppe kunne vært tydeligere: The use of ‘psychological debriefing’ or ‘trauma counselling’ immediately after an incident should be stopped, as it has the potential to cause harm”. Dyregrovs groveste feilsteg er hans reduksjon av disse kildene til ”utdaterte påstander som lett blir trodd på fordi de har blitt gjentatt så ofte”. Samtidig fremhever han sin egen kliniske erfaring som tungtveiende i de samme spørsmålene. Det er ikke ”utenfor den opptrukne siteringssti” klinikere skal finne evidensgrunnlaget for behandlingen de tilbyr. I evidenshierarkiet troner nettopp ”andres sammendrag” på toppen.

Det kan dog virke som om Dyregrovs kliniske praksis ikke rammes av advarslene om psykologisk debriefing fordi intervensjoner han gjør innebærer lange møter (aldri under to timer) hvor fokus er på håndtering av sterke situasjoner, egne reaksjoner og det ”å kunne sette sterke opplevelser inn i en tidsrekkefølge, reflektere, skape perspektiv og prosessere hendelsen står sentralt. Kanskje er Dyregrovs kriseintervensjoner, eller erfaringsmøter som han plutselig kaller det, noe fundamental annet enn psykologisk debriefing. Desverre vet vi for lite om de skadelige komponentene i debriefing til å kunne si noe om det.

Først, ikke gjør skade

Aller mest urolig blir jeg av Dyregrovs refleksjoner om skadepotensialet i behandlingen han selv utøver: “Det som er underlig er jo at ikke flere rapporteres som «skadet» eller har fått det verre med slike tankeløse intervensjoner”. Mangelen på rapporter om skade, må ikke under noen omstendighet sidestilles med fravær av skade. Dette er en av mine sterkeste konklusjoner fra litteraturen på negative utfall i terapi, at terapeuter i liten grad identifiserer, monitorerer og rapporterer slikt. I tilfelle med psykologisk debriefing har vi derimot tilstrekkelig empiri for å advare mot metodikken. At Dyregrov ikke finner det samme i sin praksis, betyr ikke at det han gjør er harmløst.

Les Atle Dyregrov sitt svar på dette innlegget: Meningsløst av Flor

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.