Reunions – en utømmelig kilde til gratis casestudier

Sublimertredaktør og styreleder

Illustratør

Begynner du å kjenne det knaker i korsryggen? Spilles musikken du husker fra du var ung kun på P9 Retro? Da har du nok begynt å få et par invitasjoner tikkende inn på Facebook til skolegjenforeninger.

Det går selvfølgelig an å late som om man kun deltar på disse arrangementene fordi det er så koselig å hilse på gamle kjenninger igjen. Men, vi vet alle hva de egentlig er til for: å se hvem som har funnet suksess, og hvem som led den tragiske skjebnen å «peake» på ungdomsskolen.

Saken fortsetter under annonsen

Det vil alltid være like merkelig å snakke med de du husker låste seg inn i eget bokskap en hel dag i femte, og se de nå har ansvar for å redde liv som hjernekirurg. Eller at hun som kasta opp under sex-undervisningen i niende nå har klart å produsere tre barn og eier et firma. Er det virkelig blitt folk av disse menneskene? Som psykologistudent midt i studiet, som senest i år lærte man ikke faktisk får mark i magen av å spise snø, er det lett å føle disse samtalene som en trussel mot eget ego. Samtidig kan det å være psykologistudent ofte være nok å snakke om. Den informasjonen om en selv leder ofte til bemerkelser som «Åh analyserer du alt jeg sier nå da?», eller «Oi, da skriver du vel neste oppgave om oss nå da? Vi er jo helt sprø tihi.» Vanligvis ville jeg bare svart med et lite tihi selv, kanskje til og med trekke litt på smilebåndene for å late som jeg aldri har hørt den vitsen før. Men, nei. Tiden er inne. Her er min tekst hvor jeg faktisk analyserer dere, mine gamle skolekamerater, enten dere vil eller ikke. Vel bekomme.

Skolegjenforeninger er jo en utømmelig kilde til gratis casestudier, hvorfor har ingen gjort dette før? Ta for eksempel en alle fra bygda kan kjenne seg igjen i, nemlig bygdeoriginalen. Typen som aldri har forlatt hjembygda hele livet sitt, om ikke for å ta en kjapp harrytur innom Sverige. En som definerer hele livet sitt ut ifra bilen han kjører, men allikevel har mistet førerkortet flere ganger enn han i løpet av livet har klart å skrive «bom penger» eller «barne vern» uten orddelingsfeil i kommentarfeltet på Facebook. Dersom jeg skulle vurdert dette caset, ville jeg først og fremst diagnostisert en neglekt for ting på venstre side. I alle fall når det kommer til politikk. Videre kan det være han har et snev av Stendhal syndrom. For de som ikke har hørt om denne lidelsen før, medfører det høy puls, bevissthetstap, forvirring og mulige hallusinasjoner i reaksjon på vakre kunstverk. Et syndrom jeg mistenker har ført til en del kulturell unngåelsesatferd hos vedkommende.

En annen klassiker å se på skolegjenforeningene, er det helt motsatte type mennesket fra bygdeoriginalen. Dette er nemlig personen som ikke har vært i hjembygda siden uteksaminering, og helst ikke vil folk skal vite hvor de egentlig er fra. Alle dialektord er, for eksempel, byttet ut med storslagne akademiske utbroderinger. Jeg kaller denne typen, Hotshoten.  Dette er typen en kan lure på om er midt i en dissosiativ fuge. Hun er blitt en helt ny person, og vil helst ikke anerkjenne at de faktisk er fra samme bygd som resten på gjenforeningen. Vi setter alle pris på at hun trosset sin nostofobi for å kunne sette sin støvlettskodde fot i den halvmugne gymsalen på gamleskolen. Samtidig vet vi alle at hennes eneste grunn for å menge seg med oss dødelige er for å unngå tap av den underforståtte suksesskonkuransen som ligger bak alle gjenforeninger. Mon tro om en også kan merke et par tegn på selvfremkalt prosopagnosi? Det virker i hvert fall som om hotshoten sverger på at hun ikke kjenner deg igjen, spesielt om en skulle møtt på henne med hennes nye hotshotvenner på gata. Hvis ikke det er for å kontakte deg som din gamle «bestevenninne» for å selge deg Herbalife eller diverse andre pyramidespill.

Ok, jeg innrømmer jeg kanskje har vært litt krass her. Som psykologistudent har jeg jo godt av å kunne se meg selv litt i speilet, møte meg selv litt i døren, legge meg selv litt ned på divanen i dann og vann. Som alle psykologistudenter har jeg naturligvis tenkt jeg har symptomer på absolutt alle lidelser i hele ICD-11 etter hvert som vi har lært om dem. Jeg må innrømme jeg kanskje har et lite problem med mentalisering. I møte med mine gamle klassekamerater sliter jeg med å forstå meg på deres valg her i livet. Men, jeg kan ikke tenke meg til noe annet som kan være galt med meg? Narsissistisk personlighetsforstyrrelse sier du? Er du sikker du ikke har opplevd skade i Wernickes område? For det du sier gir ingen mening.

Annonse