Etter tre år på profesjonsstudiet i psykologi har vi fagkompetanse tilsvarende en bachelorgrad i helsefag. Til tross for dette insisterer mange arbeidsgivere, deriblant Helse Bergen og Bergen kommune, på at profesjonsstudenter er ufaglærte, og nekter å lønne oss som noe annet.
Målt i tid og studiepoeng tilsvarer profesjonsutdanningen i psykologi to bachelorgrader, og hele utdanningen vår er rettet spesifikt mot klinisk arbeid innen psykisk helse. Fraværet av en fullført grad endrer ikke det faktum at vi, på lik linje med ferdigutdannede sykepleiere, vernepleiere, ergoterapeuter, lærere og sosionomer, er faglærte etter tre års utdanning. Vi kan riktignok ikke dele ut medisiner, men har ellers helt like arbeidsoppgaver som våre miljøterapeutkolleger med ergoterapi-, lærer- eller sosionomutdanning. Samtidig er det grunn til å hevde at de tre første årene av utdanningen vår gjør oss minst like kvalifiserte til stillinger som miljøterapeuter.
Etter 3 år på profesjonsstudiet har vi tilegnet oss inngående kunnskap om menneskers behov, utvikling og fungering, om psykiske lidelser, og om relasjonelle, psykologiske og kontekstuelle forhold som påvirker psykisk helse. Gjennom to praksisperioder har vi fått erfaring med å møte pasienter, lært oss å innhente klinisk relevant informasjon, samt bruke informasjonen i faglige vurderinger. I tillegg vil vi kontinuerlig erverve mer kunnskap gjennom resten av vårt seks år lange studieløp, og slik være en voksende ressurs for arbeidsgiver og pasienter.
[otw_shortcode_info_box border_type=»bordered» border_style=»bordered»]Miljøassistent og miljøterapeut? Det finnes ingen egen miljøterapeututdanning. Det som skiller en miljøterapeut fra en miljø-/pleieassistent er at miljøterapeuten har en treårig høyskoleutdanning eller tilsvarende. Ofte er miljøterapeuter utdannet som sosionom, ergoterapeut, lærer eller vernepleier. Også en bachelorgrad i generell psykologi gir mulighet for miljøterapeutstilling. For miljøassistenter stilles det derimot ingen krav til verken arbeidserfaring eller utdanning.[/otw_shortcode_info_box]
Etter 3,5 år begynner vi å ha pasienter i psykoterapeutisk behandling under veiledning. Vi vurderes da av universitetet som tilstrekkelig faglig kompetente til å drive psykoterapi, men våre arbeidsgivere nekter fortsatt å kalle oss miljøterapeuter. De nekter dermed å anerkjenne en kompetanse de selv innrømmer at de ønsker. En slik praksis er ikke tjenlig, verken for arbeidsgiverne eller for pasientene de har ansvar for å hjelpe.
Arbeidsgivers ansvar for tilstrekkelig fagkompetanse
Psykologstudenter har en faglig kompetanse som gjør oss til viktige og verdifulle ressurser for både pasienter og arbeidsgivere. Vi vet at arbeidsgivere i psykisk helsevern verdsetter denne kompetansen, da stillingsutlysninger eksplisitt oppfordrer psykologstudenter til å søke. Helse Bergen har til og med opprettet egne stillinger som krever at man er psykologstudent, fordi de ønsker å knytte til seg dyktige profesjonsstudenter i faste stillinger. Selv ikke da tilbyr de oss mer enn assistentstillinger, og lønn deretter.
Når arbeidsgivere i psykisk helsevern nekter å gi profesjonsstudenter annet enn assistentstillinger undervurderer de ikke bare kompetansen vår, de skjuler også den faktiske fagkompetansen blant sine ansatte. Sykehus og kommuner har de siste årene fått kritikk for å ansette for mange ufaglærte på avdelingene. I psykisk helsevern ville grunnlaget for denne kritikken vært svakere dersom man synliggjorde den reelle fagkompetansen i personalgruppen ved å gi profesjonsstudenter miljøterapeutstilling etter tre år.
Problemet med ufaglært arbeidskraft er ekstra stort i feriene. Som følge av lønnsnivået i Bergen velger mange psykologstudenter å ta sommerjobben i andre byer, da de her tilbys miljøterapeutlønn med den største selvfølgelighet. Dette tapper byens institusjoner for erfaren og kompetent arbeidskraft når behovet for den er størst. Det å lønne psykologstudenter i tråd med kompetansen vi besitter vil med andre ord sikre at foretakene både tiltrekker seg og holder på de mest kvalifiserte arbeidstakerne, til det beste for pasientene de har ansvar for å hjelpe. Til tross for dette er de ikke villige til å anerkjenne eller betale oss for kompetansen vi gir dem.
Bergens profesjonsstudenter lønnes dårligst i landet
Mange av landets profesjonsstudenter har deltidsjobb innen psykisk helsevern mens de studerer. Til tross for at vi gjør den samme jobben landet rundt er lønnen vi mottar svært varierende. En medlemsundersøkelse gjennomført av Norsk psykologforening i fjor, viste at Bergens profesjonsstudenter tjener klart minst i landet. Blant profesjonsstudentene med jobb i psykisk helsevern var gjennomsnittlig timelønn i Bergen 12 kroner mindre enn landsgjennomsnittet, og hele 19 kroner mindre enn i Oslo, hvor profesjonsstudentene tjener best. Dette kan se beskjedent ut ved første øyekast, men forskjellene har store konsekvenser for økonomien til den enkelte student.
Lønnsforskjellene mellom Bergen og landet for øvrig skyldes hovedsakelig at Helse Bergen og Bergen Kommune nekter å lønne Bergens profesjonsstudenter som miljøterapeuter etter 3 års utdanning, slik det er vanlig å gjøre ellers i landet. Dette har mye å si for studentøkonomien. En miljøterapeut ansatt i en 20% stilling tjener 1450 kroner mer hver måned enn en ufaglært assistent. Miljøterapeuter får 47 kroner mer i timelønn, som betyr at hver ekstravakt på 7,5 timer gir 352 kroner mer å rutte med. Psykologforeningens medlemsundersøkelse viser at bare 13% av Bergens profesjonsstudenter med jobb i psykisk helsevern er ansatt som miljøterapeuter, mot 27% på landsbasis. I Oslo, hvor profesjonsstudentene har høyest gjennomsnittslønn, er også andelen miljøterapeuter landets høyeste (35%). Manglende vilje blant Bergens arbeidsgivere til å ansette psykologstudenter som miljøterapeuter er den viktigste årsaken til at Bergens profesjonsstudenter ligger på bunnen av lønnsstatistikken.
Urimelig forskjellsbehandling
Kunnskapen vi tilegner oss i løpet av profesjonsstudiet er ikke noe vi legger fra oss hjemme. Den er integrert i måten vi forstår og interagerer med andre mennesker på, og gjør oss i stand bruke oss selv som verktøy i møte med pasientene vi skal hjelpe – også når vi møter dem i deltidsjobbene vi har underveis i studiet. Våre kolleger får godt betalt for sin kompetanse etter 3 års utdanning. Som psykologstudenter blir vi derimot ikke kompensert for vår kompetanse før etter 6 års studier, til tross for at kompetansen vår både er relevant og ettertraktet. Denne forskjellsbehandlingen fremstår både uforståelig og urimelig.
Halvor Stavland og Sebastian Gulbrandsen
Studentpolitisk utvalg i Norsk psykologforening