Psykologikongressen 2019 – Kognitiv terapi i krise?

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
FOREDRAGSHOLDER: Professor fra Universiteit van Amsterdam, Arnoud Arntz. FOTO: NANNA SKRAM

Innsiktsredaktør

Vi er nødt å tenke nytt om den nåværende trenden innenfor terapi. Nye tall viser at kun rundt én fjerdedel blir bedre av kognitiv terapi i et langtidsperspektiv. Psykologikongressen 2019 belyste problemet og mulige løsninger.

Psykolog og professor fra Universiteit van Amsterdam, Arnoud Arntz, la torsdag 5. september frem sitt syn på kognitiv terapi for utfordrende tilstander. Der han har opplevd behandlingssuksess hos personer med PTSD (posttraumatisk stresslidelse) og borderline personlighetsforstyrrelse, er tilstanden en annen når han viser til andre lidelser. 

Tallene Arntz viser, skiller mellom flere forskjellige terapier. Med tanke på at kognitiv terapi har vært en av de mest brukte behandlingene de siste tiårene, skulle man tro at dette var fordi det fungerte bedre. I realiteten viser det seg at kognitiv terapi resulterer i like mye tilbakefall som andre terapier, og dette hos hele 46% av behandlede. 

– Tilbakefallsprogrammer har også hatt begrenset effekt, forteller han.

Sett på den lyse siden er enhver form for terapi bedre enn farmakologisk intervensjon, som viser tilbakefall hos hele 72%. Arntz har selv vært med å utarbeide en teori for dette, som omhandler at medisiner sensitiverer hjernen for tilbakefall, og slik «trener» nevrotransmittere i feil retning. 

En teori for hvorfor kognitiv terapi fungerer bedre enn farmakologisk intervensjon, er at pasienter lærer teknikker for å unngå tilbakefall, som for eksempel å «ikke tenke på det som er vanskelig». Arntz stiller likevel spørsmål til om dette virkelig gir et skjematisk nivå av endring. Bare 26% som har blitt behandlet med kognitiv terapi er i en «stabil frisk tilstand» etter 2 år uten behandling.

– Konklusjonen er at 74% ikke bedres på lang sikt med kognitiv terapi, og jeg tror vi har en krise, konstaterer Arntz. 

Gammel kunnskap glemt 

Arntz startet foredraget sitt med et historisk blikk tilbake til den kognitive revolusjonen. Skjemaer, mentale representasjoner og eksponering er noe han mener har blitt mindre og mindre tatt i bruk, samtidig som fokuset har landet på verbale resonnementer i terapien. Selv er Arntz kjent for å typisk anvende skjema-terapi og “imagery rescripting”.

– Dette er eksperimentelle teknikker som handler om å visualisere traumatiske hendelser fra fortiden for å totalt endre måten man ser på minnet, istedenfor å lage en alternativ og konkurrerende representasjon av minnet slik man ofte gjør i tradisjonell kognitiv terapi i dag. 

Han mener dette er viktige teknikker å ta i bruk igjen. Arntz har spesialisert seg innen personer med PTSD og personlighetsforstyrrelser, spesielt borderline. Han viser til svært gode resultater av traumefokusert kognitiv terapi i disse pasientgruppene, med bare 9% tilbakefall hos personer med PTSD, og ingen tilbakefall hos personer med borderline. 

Fokus på traumer i terapi hos personer med borderline personlighetsforstyrrelse har vært ansett som en potensiell drop-out-faktor, men Arntz sin internasjonale studie over seks år viser noe annet. Løsningen var en kombinert gruppeterapi sammen med individuell terapi. 

På spørsmål om denne formen for terapi egentlig er «kognitiv terapi» og ikke en ny form for terapi eller en utvidelse, er Arntz klar: 

– Jeg tror ordet «kognitiv» har begrenset vår forståelse av hva kognitiv terapi kan være. Vi er nødt å åpne opp synet vårt på hva som kan inkluderes i terapien. Vi må se tilbake på den kognitive revolusjonen og hvordan det hele startet. 

Traumer i sentrum av flere lidelser  

Arntz mener det er problematisk at det er PTSD og personlighetsforstyrrelser som viser klarest sammenheng med tidligere traumer. Konsekvensene av dette er at traumer kan bli oversett i kognitiv terapi hos personer med andre lidelser. Han mener forholdet og retningen på årsakssammenhengen mellom spesifikke traumer og en spesifikk lidelse ofte ikke er generaliserbart. 

– For eksempel kan andre traumer enn de som er definert i DSM-V lede til PTSD-lignende symptomer, og alle vonde opplevelser kan føre til psykopatologi. 

Videre konkluderer Arntz med at mange komplekse tilstander har rot i tidlige opplevelser fra barndommen, og at det er viktig å adressere disse for å unngå tilbakefall og ufullstendig bedring. Dette mener han best kan gjøres ved bruk av flere eksperimentelle teknikker som sikter seg inn på underliggende mentale representasjoner. 

– Kognitiv terapi må med dette også overvinne sin motstand til psykodynamisk tenkning. 

 

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.