Psykologikongressen 2017

Foto: Daniel Gunstveit.
Foto: Daniel Gunstveit.

Katarsis har vært på Psykologikongressen 2017, og bringer det glade budskap fra interessante kursdager i hovedstaden. Samtidig stiller vi spørsmålet: Hvor var psykologistudentene?

Årets psykologikongress, arrangert av Norsk Psykologforening (NPF), hadde temaet ”De nære ting”. Det kunne like gjerne vært stikkordet for hele vårt yrke, eller livet selv. For i en tid med økende avstander og forskjeller mellom mennesker, må det sies å være tidsriktig og relevant.

En fare med temaet er at det kan bli for bredt – for i prinsippet kan alt passe inn i ”De nære ting”. Og det var et sammensatt program for årets kongress: Selvfølelse, arbeid som en form for terapi, psykologi på TV og foreldreferdigheter. Her var alt fra spedbarnsalderen og dataspillmisbruk, til traumer og samlivsbrudd inkludert. Men hvordan er det egentlig for psykologistudenter å være på kongress? Og hvordan var Psykologikongressen 2017 som en helhet? Hvilke inntrykk sitter vi igjen med? Og er det i det hele tatt viktig at psykologistudenter deltar på slike arrangementer? I denne artikkelen håper vi å besvare noen av disse spørsmålene.

Psykologer er ikke morgenfugler
Da vi ankom kongressen klokka 08.00 torsdag morgen ble det tydelig at psykologer ikke er særlig glade i å stå opp tidlig. Katarsis var blant de tre første som ankom, og kvinnen som tildelte pressepass påpekte at hun ikke egentlig var helt klar til å ta imot oss ennå. Katarsis lot seg likevel ikke demotivere, og vi ble særlig fornøyde da vi innså at vi fikk

Foto: Daniel Gunstveit
Foto: Daniel Gunstveit

gratis kaffe og rundstykker mens vi ventet på kongressens åpningstale. Rundt oss ble det også satt opp ulike stands for relevante organisasjoner – som sponsoren Danske Bank, konferansen Emotion Revolution og ulike forlag som solgte faglitteratur. Vi sikret oss noen gratis penner og en ekstra kopp kaffe før vi satte kursen mot salen.

Forventninger
Vi visste lite om hva vi skulle forvente av kongressen. Greit, vi skal høre på ulike foredrag, men hvordan skiller det seg fra forelesningene på Det psykologisk fakultet? For på overflaten virker mye kjent fra livet i Bergen – traumeforedrag med Atle Dyregrov, spedbarns psykiske helse og selvmedfølelse.

Likevel bryter allerede første innslag med tanken om at dette er en helt vanlig dag på universitetet. Nestleder i NPF, Heidi Tessand, holder en ‘ønskereprise’ av deler av teksten hun presenterte for radiolytterne i Sommer i P2 for et par måneder siden, før hun overlater scenen til komiker Cess. Å holde standup for kontrollerte psykologer klokka 09.30 er en krevende oppgave, men hun gjennomfører det strålende med et tema som passer både kongressen og publikum. Katarsis noterer seg at minst en psykolog er i ferd med å omkomme av latteranfall. En tidlig favoritt hos våre utsendinger var åpningsforedraget av forfatter Monica Isakstuen, som hadde temaet “Hvor nært er for nært?”. Hun fremførte deler av sine litterære verk, og kom med viktige refleksjoner rundt det å være både menneske og forfatter.

Hva er et ‘symposium’?
Foruten åpningstaler, underholdning og prisutdelinger var det planlagt 8 ulike foredrag som skulle gå over to dager. I tillegg fikk vi mulighet til å velge å gå på to symposier, hvor  ett av symposiene handlet om hva som skiller superterapeuter fra pseudoterapeuter. Truls Ryum, førsteamanuensis ved institutt for psykologi på NTNU, innledet heldigvis med å definere hva et symposium er. Salen fniste da Ryum innrømmet at han hadde måttet google ordets betydning, og Katarsis mistenker at flere i salen selv var usikre på hva det betød. Et symposium viser seg i praksis å være det samme som et foredrag, men unntak av at det som regel er mer enn én person som snakker.

Effektiv, underholdende formidling
Vi opplevde uten unntak at de som snakket på kongressen var svært dyktige til å formidle. De var gode på å legge frem budskapet sitt på en populærvitenskapelig og lettfattelig måte, noe vi satt pris på. Som studenter var vi forberedte på at kongressens innhold kanskje kunne bli litt vanskelig å forstå, da målgruppen i hovedsak er ferdigutdannede psykologer med lang erfaring. Dette viste seg å ikke stemme – foredragene var enkle å følge, og flere av foredragsholderne var flinke til å bruke humor som virkemiddel.

Flere av temaene som ble presentert var også emner vi ikke kommer til å lære særlig om i løpet av psykologstudiet i Bergen. Det kan derfor absolutt anbefales å dra på Psykologikongressen for å få påfyll på emner fakultetet ikke dekker, som for eksempel hvordan det oppleves å være den som slår opp, eller hvordan det oppleves å være et skilsmissebarn 20 år etter bruddet.

Forventninger innfridd
Men hvorfor så få studenter? I tillegg til undertegnede, traff vi tre studenter fra UiB, hvorav to var studentrepresentanter i NPF, og en hadde vunnet et gratispass. Vi tror grunnene er sammensatte. Det er vanskelig å ignorere prisen. Fra 2500 kr til 3700 kr må studenter ut med for å delta, noe som ikke er aktuelt for så mange. I tillegg tenker flere kanskje at psykologikongressen kun er for de spesielt interessert, og forelesninger bruker vi tross alt allerede mye av tiden vår på. Heldigvis kan Katarsis meddele at Psykologikongressens foredrag både var inspirerende, og lagt opp på en måte som gjorde dem lette å forstå. Foredragsholderne sto ikke og presenterte tall eller signifikansverdier til vi ble tørre i øynene, men var dyktige på å formidle på en levende måte, med eksempler fra det virkelige liv. I tillegg skal det ikke stikkes under en stol at vi fikk to-retters varm lunsj, kake i alle kaffepauser, og komiker Cess som underholdning. Slett ikke verst, med andre ord.

Men hva er “De nære ting”? Har vi kommet noe nærmere dette? Vi tror ikke det, og kanskje er det like greit – at de nære ting ikke defineres som noe tydelig avgrenset og konkret, men heller er noe som siver inn i foredragene og egentlig alltid er der. Slik det også er i vårt fremtidige yrke.