Psykologen: en nyttig idiot?

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: Paul S. Amundsen
Foto: Paul S. Amundsen

Ole Jacob Madsen kommer til fagfrokost med en advarsel: Psykologiseringen av samfunnet risikerer å støtte oppunder en selvforbedringskultur som gjør mer skade enn gavn. 

Jens-Emil Furu
Skribent

Tenk et øyeblikk at vi lever i en kultur som gjør oss psykisk syke. Gud er død, de store samlende ideologienes tid er forbi, og som erstatning har vi satt individet og dets søken etter suksess, lykke og mening i sentrum. Attpåtil er det opp til individet selv å definere hva suksess, lykke og mening vil si.

Det er en vanskelig oppgave. Heldigvis er det mange som står parat til å hjelpe oss frem. I selvhjelpsbøkene og tidvis hos psykologen får vi høre at hvis vi bare jobber med oss selv overskrider vi alle stressorene samfunnet pålegger oss, og kommer sterkere ut på den andre siden.

Men, hvilke krav stiller vi til samfunnet når vi søker løsningen på dets problemer i kilder som tilbyr selvforbedring som medisin? Gir vi carte blanche til en samfunnsutvikling i retning mer stress, mer konsum, mer prestasjon ved å si om dem som måtte falle av i svingene: “De kan vi behandle”? Står psykologen, motivert av å lege den enkelte, i fare for å opprettholde et system som gjør pasienter av fellesskapet?

En varsler i psykologstanden
Gjennom å stille spørsmål som disse har psykolog og filosof Ole Jacob Madsen gjort seg til en nødvendig og tidvis ubehagelig stemme i norske psykologisirkler. Hans akademiske virke problematiserer den “terapeutiske kulturen”. I hans mening vektlegges behandling av enkeltmenneskets tilpasningsproblemer i for stor grad. På denne måten blir det et ensidig fokus på individet istedenfor omstendighetene som fører til stresset.

Med bøkene “Den terapeutiske kultur” (2010) og “Det er innover vi må gå” (2014) går han til angrep på en stadig voksende selvhjelpskultur. Når han kritiserer “popsykologien” og “quick-fix” selvhjelpsbestselgere høster han applaus fra store deler av psykologstanden. Applausen stilner derimot, når han vender den samme argumentasjonen mot moderne psykologisk praksis.

Vi arbeider i feil ende
Madsen hevder at et for stort fokus på det kliniske aspektet ved psykologien delvis motarbeider en neglisjert del av psykologenes samfunnsansvar, nemlig å jobbe for et godt psykisk klima i storsamfunnet. For når vi ukritisk behandler en voksende pasientbefolkning uten samtidig å motarbeide kreftene i kulturen som ligger til grunn for lidelsen, blir ikke psykologene annet enn trykkventiler som øker toleransegrensen til det moderne stressmaskineriet.

Den høyt elskede mindfulnessbevegelsen fremstår som et lysende eksempel på denne terapeutiske kulturen. Det er ikke uvanlig å finne psykologer som argumenterer for en bred omfavnelse av mindfulness som et stressmestringsverktøy. Det blir tilbudt mindfulnesstrening på stressende arbeidsplasser, og det har blitt fremmet forslag om å innføre meditasjonstrening i norske skoler og barnehager. Tross dens effektivitet, mener Madsen at slik praksis blir å spille fallitt. Man velger å se presset i kulturen som en ustoppelig naturkraft og forbedring av enkeltmennesket som eneste måte å bekjempe det. Vi dømmes til å tilpasse oss et uforanderlig stressende system.

Berettiget kritikk?
Stemmer Madsens samfunnsanalyse? Kritikken av hans kontroversielle påstander har ikke latt vente på seg. Den liberale tankesmien Civita har beskyldt ham for å demonisere og overdrive i sine påstander om det psykologiske stresset i kulturen og arbeidslivet. Mindfulness-tilhengere vil også hevde at Madsen underkjenner det virkelige målet med mindfulness, nemlig å skape oppmerksomme, mindre selvfokuserte individer. Videre kan man argumentere for at det nettopp er gjennom systematisk forbedring av individenes psykologiske verktøy at samfunnet blir bedre.

Uansett standpunkt gir Madsens perspektiver et nødvendig og kritisk blikk på psykologiens plass i kulturen. Der psykologen ofte kun ser hjelpetrengende enkeltmennesker ser han etter bakenforliggende årsaker og utfordrer forestillingene om at spredning av psykologiske selvforbedringsverktøy er et udelt gode for samfunnet.

Om du ønsker et grundigere innblikk i disse problemstillingene, holder Ole Jacob Madsen foredrag under Fagfrokost ved Det Psykologiske Fakultet torsdag 7. September. 

Referanse:
Foredrag holdt på psykologidagene i Trondheim 12 og 13 Mai 2015. https://www.youtube.com/watch?v=YPc-VgDsu9I

 

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.