Så lenge coaching ikke utgir seg for å være terapi, kan det være en fornuftig vitamindose i hverdagen.
Fordommene sitter gjerne hardt i når koblingen mellom coaching og spesielt klinisk psykologi diskuteres. Coaching kan sies å være alt psykologprofesjonen forsøker ikke å være: pseudovitenskapelig, potensielt skadelig, og utnytter lommeboka til personer som ikke vet bedre. Metoden kan defineres som å skulle “veilede, motivere eller styre gjennom samtaler, aktiv lytting og individuelt tilpassede råd og oppmuntring” (SNL). Coaching kan sikkert benytte en rekke forskjellige definisjoner, men gjensidig utelukkende til psykologien behøver den ikke å være.
Før jeg forklarer hvordan coaching og psykologi kan virke utfyllende, vil jeg ta en liten avstikker: En stund tilbake spurte jeg en coaching-student hva vedkommende ville jobbe med. Svaret overrasket: Han ville jobbe med traumer. Med diverse coaching-kurs blir man vel ikke kvalifisert til å behandle denne pasientgruppen? Det enkle svaret på dette, håper jeg er nei.
For når jeg tenker på coaching i sin mest stereotype forstand, ser jeg for meg en foredragsholder som ber publikum om å klappe for seg selv: ”Dette har dere fortjent, dere er bra, dere fortjener en klapp på skulderen.”
Ser man bort fra denne fordommen, finner man at coaching eksisterer i mange former. Du har landslagstreneren med vinneroppskriften som han nå utgir i bokform, eller innleide coacher som skal optimalisere bedriften på kortest mulig tid. Det finnes også flere norske psykologkontorer som tilbyr slike tjenester. Psykologkontorenes tilbud viser at coaching ikke behøver å være en blek kopi av det kliniske psykologifaget.
Coaching og det kliniske arbeidet hos psykologer har ulike mål. Der det kliniske arbeidet krever en seksårig utdanning og autorisasjon, later ikke coachingen til å ha dette behovet. Coachingen har et grunnleggende positivt ønske om å motivere, inspirere, og finne løsningene “utenfor boksen”. Man er ikke låst til en metode, og man beroper seg heller ikke å ha noen løsning.
For personer som ikke trenger behandling, men heller en vitamindose av energi, positiv tenkning og mestringstro, bør ikke denne tilnærmingen være urimelig. Kanskje det er som å lese forsideoverskriftene på et glanset magasin: ”Slik får du sommerkroppen” eller ”Hundre måter å gjenvinne gnisten i parforholdet”. Dette kan tolkes som lovnader som ikke nødvendigvis har effekt, men er like fullt forslag som lar personen prøve en vei mot målet.
Problemet oppstår selvfølgelig når en pasient villedes inn i coachingrommet i stedet for terapirommet. Og, jeg håper ikke norsk coaching-utdanning oppfordrer studentene til å jobbe med traumeutsatte pasienter. Det blir som å slå sammen KK og Tidsskrift for Norsk psykologforening. Resultatet hadde ikke basert seg på en vitenskapelig utprøvd metode.
Når behovet likevel ikke er kartlegging eller behandling, kan coaching potensielt tilby overskudd og glede. Så lenge coachingen ikke utgir seg for å gi flere svar enn den har spørsmål, burde den fungere som et fornuftig supplement i hverdagen.