Hvordan forstås og behandles mental helse i Nepal? Et praksisopphold i Kathmandu gav meg noen av svarene.
Jeg hadde aldri vært i Nepal, og hadde nesten ingen forkunnskaper om landet. Jeg visste at det er hjemmet til verdens høyeste fjell, og at det grenser til Kina i nord og India i sør.
Midt i en pandemi ble dette destinasjonen for et tre ukers langt praksisopphold. Sammen med seks andre profesjonsstudenter i psykologi bar det til Kathmandu, Nepals hovedstad. I november 2021 møtte vi et fjell av opplevelser: nye folk, en ny kultur, et storslått landskap og et stort arbeid med mental helse.
Varm velkomst
Etter den 24-timers lange reisen ble vi hentet på flyplassen av eieren av det lille hotellet vi skulle bo på. I tradisjonell stil fikk vi overrakt en blomsterkrans av sayapatri-blomsten til å ha rundt halsen. Den hyggelige velkomsten lettet stemningen blant slitne psykologistudenter. Turen til hotellet gikk i en slitt minibuss gjennom Kathmandus overfylte gater.
Praksisoppholdet foregikk på Tribhuvan Universitetssykehus og på Kanti Children’s Hospital. På Universitetssykehuset ble vi tatt imot med så åpne armer som mulig i en pandemi. Vi utvekslet varme blikk bak munnbindene. Psykologer, psykiatere og studenter tok oss imot, og som fulgte oss gjennom praksisen.
Sprengt kapasitet
Praksis var noe av det jeg så mest frem til med å være i Nepal. Jeg undret meg over hvordan de jobber med psykologi i der.
Det viste seg at psykologisk hjelp ikke er det samme tilbudet i hele Nepal. Det er i hovedstaden det er hjelp å få, hvis man er heldig og blir vurdert til behandling. På Universitetssykehuset hadde de en ordning hvor hvem som helst kunne komme inn til samtale om problemene sine. De ble møtt av psykologistudenter, leger i spesialisering og psykiatere. Køen med folk som ønsket denne samtalen strakte langt, og ikke alle fikk tilbud. Det virket som behovet for hjelp var stort som et fjell, og at de ansatte jobbet på spreng.
Jeg observerte samtalene mens en nepalesisk psykologistudent forklarte meg på engelsk deler av det som ble sagt. Folk i alle aldre kom og snakket forholdsvis åpent om problemene sine. Det kom inn eldre damer som var deprimerte, foreldre med barn som ikke klarte seg på skolen og en ung mann med selvmordstanker. For meg var det spennende og rørende å observere. Jeg prøvde å se for meg livene deres, og forstå dem ut i fra det raske inntrykket jeg fikk. Hvis jeg følte at det passet kunne jeg smile eller prøve å vise omsorg bak munnbindet.
Lite hensyn til konfidensialitet
Hvis pasientens diagnose tilsa det, kunne hun eller han få en sengeplass på avdelingen for innlagte psykiatripasienter. På avdelingen var det to rom med tolv senger, det ene for kvinner og det andre for menn. Hver morgen ble det gjennomført morgenrunder, hvor en gruppe studenter og sykepleiere fulgte med mens en psykiater snakket om pasientenes tilstand.
Da jeg fikk være med på dette ble jeg ganske overrasket. Her var det ikke mye hensyn til konfidensialitet. Psykiateren, som tydelig var den mest respekterte personen i rommet, gikk fra seng til seng og snakket høyt om hver pasients sykdomstilstand. Det var også vanlig at psykiateren stilte spørsmål til studentene for å teste deres kunnskaper og forslag til behandlingstiltak.
Sårbar befolkning
Den siste uken besøkte vi frivillige organisasjoner som arbeider med mental helse i hele Nepal. De arbeidet med sårbare grupper, som barn og kvinner, men også for å bedre mentale helse i den øvrige befolkningen. Befolkningen står overfor utfordringer som fattigdom, barnearbeid, menneskehandel og fare for enorme jordskjelv. Størsteparten av befolkningen lever utenfor storbyene i rurale områder. Dette gjør at psykologisk helsehjelp kan være vanskelig for mange å få tilgang til og kunnskap om.
Gjennom dette lærte jeg at Nepal er et mangfoldig land med et stort behov for psykisk helsehjelp. Igjen kom følelsen av et fjell av behov, men også et fjell av engasjement. Jeg fikk inntrykk av at de som drev organisasjonene var ildsjeler med et genuint ønske om å hjelpe. Vi møtte mennesker som hadde opplevd traumer, og som nå bruker sitt engasjement og sin erfaring til å hjelpe andre.
Ressursmangel
I gruppen med norske psykologistudenter snakket vi om våre tanker rundt opplevelsene vi hadde hatt. Det var flere som hadde stusset over at man snakket åpent om pasienter foran mange andre mennesker. Vi undret oss over om dette kom av at de ikke hadde rom eller tid til å ta hver pasient ut individuelt. Det virket som noe pasientene bare måtte finne seg i.
Vi ble fortalt at mange av de som kom til den åpne avdelingen på sykehuset dro med en diagnose og en medisin. Det ble nevnt at de ikke hadde ressurser til å drive med behandling for alle som trengte det. Det var heller ikke alle som hadde mulighet til å motta behandling i Kathmandu. Hvis de bodde i en fjellandsby, med tre timers gåavstand til hovedstaden, var de kanskje fornøyde med resepten på antidepressiva.
Praksisoppholdet har gitt meg et lite innblikk i arbeidet med mental helse, kulturen og menneskene som lever i Nepal. Dette er opplevelser jeg vil ta med meg videre som person og profesjonsstudent.