– Den spennende utviklingen ligger i både-og

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto:Privat
Psykologspesialist Guro Øiestad   Foto:Privat

Prisvinner Guro Øiestad kjenner seg ikke igjen i at hun har fått til mye, men at hun er travel er det ingen tvil om. I dette portrettintervjuet blir den formidlingsglade psykologspesialisten stilt spørsmål om hvilke diskusjoner som foregår på lunsjrommet på UiO, og hva hun gjør for å roe ned i hverdagen.

Torunn Teig Sivertsen
Skribent

Psykologspesialist Guro Øiestad underviser ved Universitetet i Oslo, driver egen klinisk praksis og holder kurs- og foredragsvirksomhet. Hun har skrevet flere bøker, sist om tilknytning i barnehagen (sammen med Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson), og blogger sammen med Peder Kjøs på nettsiden til Norsk Psykologforening. I en mailutveksling med Katarsis blir hun først gratulert for Åsa Gruda Skard-prisen hun mottok etter årelang innsats for popularisering av psykologisk kunnskap.

– Gratulerer med prisen! Føler du at du alltid har hatt fagmiljøet i ryggen når du skriver og uttaler deg i medier, eller var prisen en bekreftelse på det?

– Takk skal du ha! Da jeg hadde gitt ut den første boka i 2004 var jeg veldig spent på reaksjonene, men falt raskt til ro, tilbakemeldingene var overveiende positive. Jeg får stadig vekk meldinger fra både fagfolk og andre folk om at bøkene er nyttige. Og med god feedback i bunn, er det nesten bare gøy å bli kritisert. Jeg ønsker jo å nå ut og bidra, og uenighet er også et tegn på at det jeg har skrevet har nådd ut. Men uansett kjentes det veldig godt å få den offentlig anerkjennelsen som en slik pris er, en følelse av å bli løftet litt. Det gir en trygghet.

– Oppfatter du at mediene har endret seg med tanke på å lytte til psykologene?

Saken fortsetter under annonsen

– Det virker som mediene er blitt mer opptatt av å bruke psykologer til uttale seg om så mangt. Psykologer har lenge hatt en posisjon i Norge, og den har ikke blitt mindre, nå brukes vi til mer enn før. Det er en tendens i media til å hente inn «ekspert»-uttalelser på så mye, på godt og vondt. Jeg blir innimellom bedt om ekspertuttalelse på ting jeg har lite greie på, og da sier jeg nei.

– Du er selv på Twitter, men har ikke postet noe der siden du meldte deg inn i april. Hva tror du om sosiale mediers fremtid som plattform for psykologer å formidle kunnskap til «folk flest»?

– Selv trives jeg dårlig på sosiale medier, jeg synes det er slitsomt å skulle kommentere og bli kommentert i et sett. Du minner meg på at jeg bør slette profilen min på Twitter, siden jeg er helt inaktiv der. Jeg har større tro på boka som medium for populærformidling. Å skrive bok fordrer et grundigere arbeid og gir rom for de lange tankene, og flere nyanser. Fagformidling på sosiale medier blir lett fragmentert, tror jeg. Samtidig er slike medier ypperlige for deling av både korte og lange artikler, jeg har selv kommet over bra stoff via deling på facebook, hvor jeg er innimellom.

– Har du opplevd etiske eller faglige dilemmaer i kontakt med pressen?

– Først og fremst at det ofte skal være kort og catchy, og dermed fort mister viktige nyanser. Det er problematisk at journalister ofte vil ha stoffet inn i «Fem tips fra psykologen» eller «Slik får du bedre helse»–formatet. Jeg synes det refleksive ved psykologi-faget forsvinner i en slik form, og erstattes med quick fix, og det har jeg liten lyst til å være med på. Videre opplever jeg ofte at ting blir forkortet på desken, altså etter at jeg har hatt sitatsjekk, og når noen setninger fjernes, endres gjerne betydningen. Noen ganger føler jeg også at jeg blir tillagt større grad av sikker kunnskap enn hva faget faktisk gir, og da kan det blir vanskelig å balansere det å skulle si noe tydelig, men unngå å være bastant.

– Din kollega på UiO, Ole Jacob Madsen, kritiserer selvhjelpslitteraturen i boken «Det er innover vi må gå», og dens bidrag til den terapeutiske kulturen. Han har tidligere uttalt at vi «forsøker å behandle problemer som egentlig ligger utenfor oss, gjennom egenomsorg». I intervjuet med han på nettsiden til Norsk Psykologforening, står det at «skytset han fyrer av, har potensial til å ramme både psykologifaget som sådan og gode kolleger, vi hadde nær sagt midt i selvfølelsen».

– I et intervju med deg på samme nettside står det at du «vender tommelen ned for overstadige forsøk på å personliggjøre ansvaret for problemer som først og fremst roper etter en politisk løsning». Har temaet kommet opp i lunsjrommet?

– Ole Jacob Madsen og den kritiske psykologien har en viktig stemme, som stimulerer også min bevissthet om kontekstens betydning. Jeg er glad for Madsens mange innspill, og samtidig opptatt av at vi ikke må lage falske motsetninger her. Individet påvirkes av samfunnet på alle nivåer, og har i tillegg et ansvar selv. Det er fort gjort å tenke enten-eller, den spennende utviklingen ligger i både-og.

– Tror du folk flest er flinke til å lytte til forskningsbasert «selvhjelp» og velge bort selvhjelpsbøkene?

– Noen søker det svevende og alternative, andre går for det mer faglig funderte. Selv mener jeg at det jeg skriver er popularisering av faget mer enn «selvhjelpslitteratur».

– Hvordan kan psykologer generelt og psykologistudenter spesielt bli flinkere til å formidle faget?

– Ved å være mindre redde for å ta stilling, mene noe og være åpen for diskusjon.

– Du har tidligere skrevet om temaene tenåringer, selvfølelse og kritikk. Hva er bakgrunnen for valget av disse temaene?

– Jeg skriver om temaer jeg selv er interessert i eller strever med. Det var veldig lærerikt og interessant å skrive om kritikk for eksempel, fordi jeg selv synes det er vanskelig spesielt å gi kritikk til andre. En annen viktig grunn for temavalgene er selvsagt også at mange andre er opptatt av det samme som meg. Det er temaer som alle eller mange er daglig berørt av.

– Kan du gi din egen definisjon på selvfølelse, og si litt om selvfølelsens betydning?

– Å ha tilgang til følelsesregisteret i seg selv, og å tørre å bruke det sammen med andre. Eller sagt på en annen måte; at det er et noenlunde samsvar mellom hva jeg kjenner på innsiden og hva jeg viser på utsiden. Og at jeg føler meg verdig en plass sammen andre. For da kan jeg ta plass, og ikke minst; gi andre plass. Selvfølelsen betyr mye for hvordan vi kommuniserer.

– I Bergen jobber studentene hardt for å oppnå tre A’er førsteåret, for å komme videre på profesjon. Tror du studenter får varige skader i selvfølelsen ved å gå årsstudium, selv om de skulle være så heldige å komme inn til slutt?

– Nei, jeg tror ikke Bergens-studentene får varige skader i selvfølelsen av å slite på årsstudiet. Men at dere blir slitne, frustrerte og nedstemte mens det står på – ja, det er lett å forstå. Jeg tror kanskje heller at det krever enn viss selvfølelse, i tillegg til akademiske evner, å fortsette flere runder, med tanke på oppnå alle A’ene. Og det krever at man har nok støtte rundt seg.

– Hvordan var du selv som profesjonsstudent?

– En blanding av ivrig og lat. Fulgte undervisningen og leste sånn passe mye, men ikke hele pensum. Var opptatt av å være med i gode kollokviegrupper. Var mye på byen, likte å ta en øl med den ene og den andre. Deler av faget interesserte meg veldig, andre deler slepte jeg meg gjennom. Men jeg var aldri i tvil om at jeg hadde valgt riktig utdannelse og er fortsatt, etter 25 år i yrket, veldig fornøyd.

– Hva skulle du ønske at du hadde lært mer om da du gikk på profesjonsstudiet, som du har lært ved å praktisere yrket?

– Skulle ønske jeg hadde lært mer utviklingspsykologi, og mer om terapi i praksis. Vi hadde ikke internpraksis da jeg var student. Skulle også gjerne lært mer om kulturell variasjon.

– Hvordan er det å komme ut i arbeidslivet etter endte psykologstudier nå, i forhold til hvordan det var på 90-tallet?

Jeg tror presset er mye større nå. Mulighetene er jo også flere, i form av nye arenaer og nye typer stillinger for psykologer, som kommunehelsetjenester. Men styringen, dokumentasjonskravene og tellekantene i offentlig psykisk helsevern har antatt nye dimensjoner som virker overveldende og ikke alltid i tråd med faglig tenkning, tror jeg. Ferske psykologer i dag har større utfordringer med tanke på å balansere mellom sin egen naturlige usikkerhet i rollen, målstyringen og fagligheten.

– Du er en psykolog som har fått til utrolig mye, både i og utenom klinisk praksis, blant annet gir du råd til ledere, underviser, holder kurs og skriver. Hvordan var det å balansere barneoppdragelse og jobb da du var fersk psykolog?

– Jeg kjenner meg ikke helt igjen i at jeg har fått til så mye, og det føles ikke som kledelig beskjedenhet å si det. Det er mye jeg ikke har gjort, vært leder for eksempel. Og jeg har jobbet lite i offentlig psykisk helsevern, med unntak av et år på akuttavdeling. Jeg har noen hull i min psykologkompetanse.

– Da jeg var fersk psykolog og småbarnsmamma, valgte jeg å bli mange år i en jobb hvor presset var lavt og hvor jeg ganske greit kunne jobbe 80 % i perioder. Jeg leste lite fag i de årene, og lå i det hele tatt ganske lavt med henhold til yrkeslivet. Det ga tid til barna, og det ga meg også rom til å finne meg selv som terapeut. Mange unge psykologer klarer å holde høyt arbeidspress og tempo samtidig som de har små barn, for meg hadde det fort blitt for mye, tror jeg. Jeg trenger å roe ned litt, hver dag.

– Hvordan gjør du det?

– Jeg ligger en stund på sofaen, drikker te, spiser mørk sjokolade, hører på musikk eller har det helt stille.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.