Dette er ganske personlig anmeldelse av Peaches i Grieghallen.
Når dere ser en middels høy, blond kvinne i en rosa kåpe som stamper over Festplassen i retning av det psykologiske fakultet, som er i midten av tjueårene sine og ser selvbestemt og up-for-anything ut, så er det ikke meg. Jeg aner ikke hvordan jeg ser ut når jeg trasker rundt som dette. Sannsynligvis tenker folk at jeg kanskje har en dårlig dag, eller nettopp har kommet fra trening, med et rødt, klamt resting-bitch-face. Jeg trener ikke. Men det spiller jo ingen rolle hva andre tenker, for jeg har hodetelefonene på (de gamle fra Apple, med kabelen) og Peaches hypnotiserer meg med mantraet Fuck the pain away, fuck the pain away. Jeg føler meg dritkul.
Nå var jeg ikke så veldig bevisst på hvem Peaches egentlig var før tidligere i år. Helt ærlig, så ble vi først introdusert gjennom Google. Jeg lå på senga mi etter en ganske «under-gjennomsnittet-trivelig» tinder-date, der ikke noen ting ble fucket away, og kikket på et bilde av artisten. Peaches er et kanadisk multitalent som gjennom årene har skapt et imponerende verk innenfor blant annet musikk, billedkunst og performancekunst. Fuck the pain away virker å være den låten hun er mest kjent for, og det tilhørende albumet The Teaches of Peaches fra 2000 er like ikonisk. Det visste jeg nå da. Så neste steg var det egentlig bare å laste ned alt av musikken hennes på Spotify. Et par uker senere så jeg plakaten for jubileumsturnéen for første gang, og tenkte at dette ikke er noe jeg kan gå glipp av.
På konsertdagen var jeg litt smånervøs. Jeg tok på meg en glitrende kjole, smurte foundation på ansiktet mitt for første gang på lenge, og snørte Docsene mine litt ekstra stramt. Det var som å gå på et første date, med Peaches, men også med en stor del av meg som er i konstant kaos og villrede. Det er jo slik at tekstene hennes handler om sex. Sex er fantastisk, ikke misforstå meg, det er det beste altså. Men saken er at sex kan like godt være det verste. For meg, som har et ganske ambivalent forhold til hele greia, er det et merkelig samspill av skam og begeistring å bli konfrontert med temaet. Og når jeg tok plassen min i Grieghallen, kjente jeg meg litt som bedrager. Som om jeg hadde veldig lyst å være like sex- og kroppspositiv som sikkert alle andre her var, men jeg hadde med meg feil valuta.
Men så begynte showet. Og hun var virkelig der med en gang. Den første outfiten hennes var en liten forsmak for hva vi skulle fikk se i løpet av kvelden, der hun skulle fremføre heile albumet The Teaches of Peaches som hun gav ut for litt mer enn tjue år siden. Hatten hennes var en vulva; stor, rosa og strålende. Peaches var magnetiserende. Alle stod opp da hun kom inn og ingen satt seg ned igjen før hun gikk. Energien i rommet tilpasset seg henne med en gang. Hun var bestemt, men avslappet; hun skrudde opp volumet og hadde noe å si. Showet var et kunstverk, virkelig. Visuelt var det spennende og vakkert. Scenografien minnet meg på Paul McCarthy sine verk, i en mindre voldelig, men til tider like grotesk versjon. Her fikk vulvaer danse som om ingen ser på, og pupper bare fikk være pupper – de kunne sees uten bh, uten triks, uten photoshop, uten skam.
Fraværet av skam var det som gjorde størst inntrykk på meg. Jeg visste jo at ingen av kunstnerne, minst av alle Peaches, kom til å stå på scenen og prøve å skjule kroppen sin (du vet, når du krysser bena, holder rundt deg med armene over puppene, og skrur ned lyset for ikke bli sett). Men å se det, å se noen som virkelig ikke skjemmes over kroppen sin, som er stolt på den, faktisk, er uendelig inspirerende. Performancekunsten fremhevet de rytmiske electroclash-låtene på en fengende måte, der Peaches blandet sjangere som electropop, hip hop og punk. Innimellom minnet spetakkelets meg om en spoken-word-performance på dop, der pikk og pupp ble mikset med kjønnspolitikk, protest mot diskriminering og mange uttrykksformer for seksuell identitet.
Etterpå stod jeg utenfor Grieghallen og trengte en røyk. Jeg smilte som en idiot, når jeg i hodet mitt gjentok Peaches sine besvergelser, som shake your dicks, shake your tits, shake your clits, shake you bits, whatever the fuck you got, shake it! Det føltes som jeg var langt vekk fra mine tanker om kaos og ambivalens. Det var inspirerende å se sex fremstilt på denne måten, som en essensiell, viktig del av livet, men også noe som ikke må tas for seriøst. Nå har jeg fått mange nye mantraer på spillelisten min. Så når dere ser en middels høy, blond kvinne i midten av tjueårene i en rosa kåpe som stamper over Festplassen i retning av det psykologiske fakultetet, og som ser selvbestemt og up-for-anything ut, så er hun kanskje det.