Oppløst i hverandre

Foto: Milena Nowak

Immaturus har satt opp en forestilling av Nokon kjem til å komme av Jon Fosse. Katarsis dro på generalprøven for å observere og prøve å forstå stykket fra et psykologisk ståsted.

Studentteateret Immaturus sin tolkning av Jon Fosses kammerspill Nokon kjem til å komme spiller som et stilrent trekantdrama opptatt av et gammelt og utstrakt menneskelig dilemma. Mer spesifikt omhandler det behovet for tilhørighet versus trangen til frihet, og om ambivalensen dette kan skape i et kjærlighetsforhold. Likevel lurer jeg på om stykkets overflate peker videre mot noe i virkeligheten enda mer eksistensielt, nemlig smerten ved å være et subjekt i det hele tatt og det påfølgende ønsket om å unnslippe seg selv gjennom den andre.

 

Noe holdes igjen

Vi befinner oss i et hus ved havet, lyden av bølgene på samme tid beroligende og foruroligende. Et kjærestepar entrer scenen, som ut fra et mørke. På et lite podium til venstre står en tegnspråktolk klar for å gjengi elskernes språk; ingen ubetydelig oppgave.

Paret er Han og Ho, de har ankommet sitt nye hjem for første gang. Sammen har de flyktet fra omverdenen, deres uopphørlige smil preget av forelskelsens iver og usikkerheter. Kjærestene er konservativt kledd, beige komplimenterer beige. Men én detalj stjeler vår oppmerksomhet: kvinnens øyelokk, malt i en dyp og kjølig rød. Sminken er mer vill enn romantisk.

Kjæresteparet bader i hverandres selskap, endelig skal de få være alene, alene i hverandre. Idyllen brytes idet kvinnen uttrykker en brå frykt for det øde havet og det kommende mørket. Og så var ikke huset akkurat slik hun hadde sett for seg heller. Han trøster henne. Det er ikke nok. Noe holdes igjen, det går tapt til det duvende havet.

Kvinnen er sikker på at noen kommer til å komme. Hun hører en lyd, vi hører den også. Mannen går langs huset for å lete. Han forsvinner bak husveggen. Vi undres, er det fantomlyder vi hører? Angstens små psykoser? Nei, en annen er i virkeligheten nær. Han entrer, ikledd rødt fra topp til tå, det halvlange håret streifer skuldrene. Kvinnen lammes.

 

Den gripende kjærligheten

Fosse og Immaturus legger med disse premisser til rette for det som kunne vært ett klaustrofobisk erotisk spill. Jeg har hørt dette ordet, erotisk, brukt i forbindelse med stykket ikke bare én gang. Jeg finner imidlertid ingenting pirrende med dette drama, som for meg vitner om noe dyptgående sørgelig. Mitt inntrykk av paret er nemlig at de lider under en kolossal avhengighet av hverandre; deres usikkerheter om egen bedømmelse peker på en manglende evne til å hvile i seg selv.

Plukkende hender og vide øyne virker å søke bekreftelse gjennom hver eneste lille bevegelse. Gjennom repetitive utsagn og dobbeltkommunikasjon utsetter paret hele tiden fullbyrdelsen av valget de har tatt sammen, som om det ligger noe uavklart i deres respektive liv. Jeg tror det er nettopp fordi de sliter med å finne ro i egen person at de har de tapt seg så fælt i den andre.

Karakterens “navn” bekrefter denne oppsluktheten: for kjæresteparet er de det absolutte midtpunkt, kanskje er de til og med de eneste som virkelig elsker; deres flukt vekk fra menneskeheten en bekreftelse på dette. Men nå som de har ankommet sitt nye hjem, der hvor de skulle verne om sin kjærlighet, virker de avventende. Faktisk fremstår de nesten blinde overfor sine omgivelser, bortsett fra når en taushet griper dem og de skremmes. Da møtes deres øyne raskt igjen, i en uavbrutt frykt for fremtiden.

 

Den fremmede som rekvisitt

For meg virker det som om Han og Ho på sett og vis livnærer seg på forholdets indre spenninger. Deres gjennomgående mantra om at de endelig skal få være alene i hverandre forteller meg at de søker en slags sammensmeltning og med dette en oppheving av eget subjekt. Selve ekstasens endestasjon.

I denne forbindelse lurer jeg på om kvinnens frykt for havet kan representere en aversjon ovenfor monogamiets repetisjoner. Han anklager: “Du vil at noen skal komme”. Jeg tror dette stemmer. Ved fullbyrdelsen av forholdet opplever kvinnen en plutselig frykt for at noe skal gå tapt mellom dem. Når hun blir presentert med muligheten til å sikre forholdets intensitet via en ung fremmed og den sjalusi han potensielt vil skape, fristes hun.

Stykkets ironiske vending er dette: paret ser ut til å trenge andre for å opprettholde intensiteten i eget forhold. Slikt fører lett til misbruk. Jeg tror den navnløse er nettopp dette, navnløs, en hvilken som helst brikke i et større spill. Og slik blir han, av Fosse og av kjæresteparet, objektifisert, forvandlet fra menneske til potensielt ødeleggende kraft eller plaything, alt ettersom.

 

Egodød

Elskeres ønske om å gå opp i hverandre handler, tror jeg, i siste instans om å unnslippe seg selv. Søken etter en form for utslettelse av subjektet er et transkulturelt fenomen. For meg virker det som om kjæresteparets prosjekt har mindre å gjøre med kjærlighet enn den har å gjøre med denne søken etter ekstase. For det er nå slik at intensitet på ingen måte er det samme som intimitet. Man kan her stille seg spørsmålet om vår kommersielle samtid selger oss en kjærlighet som egentlig handler mer om pirring enn omsorg og aksept.

Immaturus har produsert et estetisk spisset drama i et herlig lyrisk tempo. Jeg vil her gi et kudos til de tre hovedrolleinnehaverne som utviser en hodesterk konsentrasjon overfor de vekslende meningene i de samme replikkene. For filmnerder der ute kan jeg lokke med at stykket er tidvis Lynchisk i sin fremtoning der det blant annet leker med tilspissede og mystiske lyskilder. Fargevalg og rekvisitter er for øvrig gjennomgående sofistikerte.

Det er noe spennende urovekkende ved Fosses stykke. Kanskje fordi det pirker borti atferder og fantasier vi alle deltar i, nemlig idealiseringen og objektifiseringen av andre mennesker. Ofte står disse menneskene oss nær. Vi er klar over disse kjensgjerninger, likevel føles det merkelig godt å få de presentert. Men da helst i kunstnerisk forkledning.

Stykket til Immaturus går klokken 20:00 på Kvarteret, hver kveld frem til og med den 13. april. 

Annonse