Om å være et medmenneske

Illustratør

Du vet menneskerettighetene, de universelle rettighetene vi alle har? De som blir brutt i krig og konflikt, og som etterlater seg overlevere som kanskje en dag har behov for hjelp. De rettighetene som noen ganger må brytes, fordi pasienten er til fare for seg selv eller andre. Hvordan kan vi bruke dem aktivt, fremfor å la dem være et papir med fine påstander vi nikker anerkjennende til?

En dag i september sitter jeg utenfor den nye jobben min. Venter på at tiden skal gå slik at jeg ikke er så tidlig ute at det er flaut. Mens solen varmer gjør jeg meg noen tanker. Jeg tok denne jobben fordi jeg ville se det selv, ville møte fordommen jeg selv har om at arbeid med tunge psykiske lidelser er forbeholdt de ekstremt tålmodige og modige av oss. Ville erfare hvordan psykoselidelse kan utarte seg, fremfor å bare lese om det, og synes at det virket litt skummelt.

Menneskene jeg nå skal møte soner kanskje en dom, eller må være der av andre grunner. Lukket avdeling, ja. Hjertet banker. Kommer jeg til å bli skadet? Må jeg være med på å utøve tvang på første vakt? Er jeg tøff nok til dette? Er jeg flink nok til å noen gang ha noe der å gjøre?

Nora Sveaas, menneskerettighets-legenden, snakker til meg og resten av PUG om en metafor. Den blir brukt i Mental Health and Human Rights Information sin manual, for opplæring av hjelperne til kvinner som er utsatt for kjønnsbasert vold. Sommerfuglkvinnen heter hun. Hun som i den ene vingen hadde gode minner om fortiden, og i den andre håp for framtiden. Helt til det forferdelige skjedde. Hun ble voldtatt som et ledd i krigshandlinger, og vingene ble knust (1)Mental Health and Human Rights Info (2016). Mental health and gender-based violence – Helping survivors of sexual violence in conflict – a training manual. https://viewer.joomag.com/mental-health-and-gender-based-violence-2016/0467236001618345303.

Med god støtte fra hjelperne fant hun mestringsstrategier, og vingene ble gradvis leget. Hun var en overlever. Hjelperne hennes brukte en menneskerettighetsbasert tilnærming. Det vil si at de ivaretok hennes mentale og fysiske integritet gjennom sine handlinger, og ga henne kunnskapen hun trengte for å rapportere det hun ble utsatt for. Det kunne være så enkelt som å spørre «er det greit om jeg setter meg her?». Det kunne være å tilby en hånd å holde i under et legebesøk som ikke gikk så bra forrige gang, fordi hun ikke følte seg trygg (2)Mental Health and Human Rights Info (2016). Mental health and gender-based violence – Helping survivors of sexual violence in conflict – a training manual. https://viewer.joomag.com/mental-health-and-gender-based-violence-2016/0467236001618345303.

Kanskje er det viktig å ivareta psykisk syke og institusjonaliserte individer sin verdighet og integritet også, selv i de mest ekstreme situasjoner. Det var jo det hun også sa, hun i boken i morgen var jeg alltid en løve. Arnhild Lauveng, som gikk fra å være tvangsinnlagt til å bli psykolog, forteller om trygghet ved beltelegging; «Jeg visste at jeg ikke hadde noe valg, jeg visste at jeg ikke kom meg løs, og da roet gjerne stemmene seg, det vil si, de gjorde det hvis jeg følte meg trygg. For meg gav det trygghet at pleierne la et teppe over meg»   (3)Lauveng, A. (2014). I morgen var jeg alltid en løve (1. utg). Cappelen Damm.

Det finnes mange overlevere i psykiatrien. Mange som har opplevd å miste sin fysiske og mentale integritet i møte med helsevesenet, kanskje fordi de som skulle hjelpe ikke hadde kompetanse nok til å ivareta deres rettigheter. 

Jeg står ved døren til en pasient sitt rom. Hen skal få utdelt den etterlengtede røyken sin. Jeg banker forsiktig, venter litt, og åpner døren. «Er det greit at jeg kommer inn med røyken til deg, eller skal jeg vente her ute?». Det var første gang hen smilte til meg, før hen sa at det var greit at jeg gikk inn. 

Jeg tror ikke nødvendigvis jeg hadde kommet på å gi pasienten det valget dersom jeg aldri hadde hørt begrepet «menneskerettighetsbasert tilnærming». Misforstå meg rett, kollegaene mine gjør det også, jeg er bare ikke så sikker på om jeg hadde skjønt verdien av det uten å vite hva som ligger bak. Det kan utvilsomt konstateres at jeg ikke har funnet opp kruttet, men jeg har kanskje oppdaget mitt eget menneskerettighets-krutt. Forhåpentligvis vokser det seg større, og er med meg hvis jeg noen gang må legge noen i belter.

En pasient har en dårlig dag, det har vært flere hendelser med utagering i det siste. Det er ikke lenge siden jeg fikk beskjed om at jeg fortjener å dø, og at jeg ikke bryr meg. Pasienten spør om hen kan få en kopp te. Jeg smiler og sier at det kan vi ordne. 

I mitt stille sinn prøver jeg å tenke på alle hensyn jeg må ta; koppen jeg serverer må ikke kunne knuses, teen må ikke være så varm at den kan gjøre skade hvis den kastes. Dette er valg jeg ikke kan overlate til pasienten. «Vil du ha en sånn brun pappkopp, eller en blå plastkopp»? Pasienten smiler og sier at hen vil ha den blå.

Det kan hende det ikke har noe å si der og da, eller aldri kommer til å få det. Kanskje lurer jeg meg selv til å tro at jeg gjør noe riktig. Likevel føles det godt å vite at man har prøvd så godt man kan. Prøvd å gi mennesker i sårbare livssituasjoner den respekten og verdigheten de fortjener, selv om det dreier seg om noe så enkelt som en kopp.

 

 

Referanseliste[+]