Motorbåt til Mindfulness

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

Hva skjer med hodet når man fjerner all ytre stimulus og lar seg flyte i en mørk, lydtett tank? Katarsis har prøvd floating.

Jens-Emil Furu
Skribent

Livet er bråkete og lyst. Klokken ett i kantina er det verste lunsjrushet over, men summen av de siste bordenes samtaler blander seg med fottrinn fra trappeoppgangen og dører som går igjen. Noen setter klirrende kaffekopper til vask, og alt sammen er badet i fluoriserende fakultetslys. Jeg veksler to ord med Mikjel og Tiril på veien ut og begir meg til Bergen Flyt for å utslette bråket og lyset i en times tid.

Når jeg kommer ut tiltar kakofonien. Christies gate er fylt med biler, Torgalmenningen med folk, ved teateret setter en flokk duer på flukt når jeg trår igjennom dem, før de forsvinner i den økende januarvinden.

På hjørnet bakenfor ligger et helsestudio under oppussing. Der går jeg inn, og blir møtt av Roy. Han tar meg i hånden og ønsker meg velkommen til mitt første flyt. Han fører meg ned en trapp og inn på et rom med en dusj og et stort hvitt apparat.

Teknologien i en sansedeprivasjonstank er enkel: Det er et tre kvadratmeter stort badekar med lokk fylt med varmt og veldig salt vann. Der skal jeg ligge i en time. REST (Restricted Environmental Stimulation Technique), populært kalt floating, er en metode som i takt med at mindfulness-bevegelsen har inntatt mainstreamen, er i ferd med å ta steget ut av alternativmedisinen og inn i det gode selskap.

Det foreløpig begrensede forskningsgrunnlaget viser lovende resultater på kronisk smerte, avhengighet og stress. Grunnleggende sett er det en avslapningsteknikk, men dens tilhengere løfter det frem som mye mer enn det, som noe åndelig, som et redskap for å oppnå tankeklarhet, hallusinogene opplevelser og selvets midlertidige opphevelse.

Som et udisiplinert surrehue, har arbeidet som kreves for å oppnå dette gjennom uhjulpen meditasjon fremstått uoverkommelig. Men jeg er fylt av håp om at jeg i denne motorbåten til mindfulness kan oppnå et lite stykke oppvåkning. Roy sier “Bare prøv å slappe av. Tenk på pusten”, og forlater rommet. Jeg står alene igjen med tanken.

Etter en kort dusj legger jeg meg inn og venter på at det automatiske taklyset skal slå seg av, og prøver å bli vant med situasjonen. En tynn stripe av lys gjør tanken til en underjordisk grotte, og den eneste lyden jeg kan høre er vannet som skifter rundt i respons til kroppen min.

I det jeg legger meg ned får jeg litt vann i munnen og kjemper mot brekningsrefleksen i noen sekunder mens saltsmaken brer seg over tungen og ganen og tørker ut svelget. Før jeg får harket meg ferdig går lyset av, og grotten forsvinner i et utrolig mørke.

Hjertet slår hardt i ti sekunder mot det veldige fraværet, og jeg begynner å kjempe for å få kroppen i en behagelig positur, men jeg finner ikke balansen, hver lille bevegelse truer med å rulle meg rundt og dynke meg i dødehavet, og jeg blir redd for å sovne og aldri våkne. Det finnes knapt kjipere måter å dø på – ansiktet ned, druknet og krystallisert i salt på et helsestudio. Til slutt legger jeg armene langs siden og venter på at noe skal skje. Tenk på pusten.

Etter hvert blir jeg komfortabel. Kroppen vender seg til det myke dyttet nedenfra, og tankene begynner å løpe som vanlig – livet, kjærligheten, den flaue tingen jeg gjorde den gangen, de flaue tingene jeg sikkert snart kommer til å gjøre, før jeg kommer på pusten. Tilbake til pusten.

Dette går i sirkler en stund før jeg med ett blir veldig usikker på om jeg har øynene åpne eller ikke. Jeg kan ikke huske å ha lukket dem, og det veldige mørket gjør det umulig å se forskjell. Jeg prøver å lukke dem, og jeg kjenner lokket sakte omfavne øyeeplet, ingen forskjell, men når jeg åpner dem igjen er mørket enda mer totalt. Jeg vender tilbake til pusten, og forsvinner i den.

Øynene skriker når jeg kommer tilbake. Hodet tippet for langt bak, og dødehavet flommer inn i dem. Jeg bruker alt jeg har av viljestyrke til ikke å gni fingrene mine i de blinde sårene i ansiktet mitt, og rir smerten av. Jeg puster, det blir lettere. Smerten blir til stikking blir til lett irritasjon og andre fornemmelser trer i forgrunnen.

Det er ikke lenger godt å si hvor armene mine slutter og vannet begynner. Det samme gjelder bena. Den beste indikasjonen på at jeg fortsatt har en kropp er alle lydene. Hvert svelg er øredøvende. Det resonnerer i brystkassen og fyller det trange rommet. Magen knirker og klynker med jevne mellomrom. Jeg hører ikke hjertet, og ler litt av meg selv når jeg merker at jeg blir skremt av dette.

Så dukker det opp. Dempede pauker i brystet. Når jeg vender oppmerksomheten min mot slagene tiltar de i styrke. De sprer seg til halsen, til magen, til de nummene armene og bena, og snart vibrerer hele rommet i takt med hjertet. Jeg er sikker på at jeg kan høre hjertetaktsbølger treffe veggene på tanken. Plask-plask. Plask-plask. Plask-plask.

Jeg rykker til, og mørket og stillheten er tilbake. Rastløsheten setter inn. Jeg er tilbake, ved bevissthet, men jeg aner ikke hva klokken er eller hvor lenge jeg har igjen i mørket. Jeg hører fottrinn ovenfra, og tenker at Roy sikkert er på vei ned for å hente meg ut herfra, men de stopper og jeg tenker at jeg kanskje ikke har ligget i mer enn ti minutter. Men det måtte jo være minst femti. Jeg inngår et kompromiss med meg selv på førti minutter og prøver å slappe av igjen.

Øynene åpne. Tenk på pusten. Fall igjen. Denne gangen dypere. Kroppen forsvinner fortere nå, tyngdekraften og oppdriften utligner hverandre fullstendig, og jeg er en salt liten hjerne i mørket. I tomrommet lager den stjerner i taket på tanken, hundrevis av kilometer der oppe. Svake først, blasse, men etter hvert blir de ekte, og bader havet jeg flyter på i svakt stjerneskinn.

Myke bølger vugger meg varsomt bortover. Foten min treffer veggen, og jeg kjenner kroppen min et sekund, før den skyver meg fra seg igjen. Jeg flyter mot venstre og forventer snart å treffe den andre veggen. Den kommer aldri. Jeg fortsetter mot venstre, for alltid, og stjernehimmelen følger meg og det eneste som forteller meg at jeg ikke ligger på en elv gjennom melkeveien er en bitteliten rasjonalitet som hvisker du ligger i en flyttank i Bergen, tett fulgt av tre øredøvende bank på døren.  

Jeg setter meg opp, finner døren, og idet jeg tar i den slår det automatiske lyset seg på. Jeg har sovet i hundre år, og er tilbake i grotten. Så trer jeg ut, hopper i dusjen og kjenner saltet renses av den nå silkemyke huden. I resepsjonen takker jeg Roy for en underlig opplevelse og går ut i vinden. Den kjennes ektere enn på veldig lenge.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.