Mitt mest intime forhold

Lilian Särnmo
Illustratør

Jeg teller alle sprekkene i taket. Førtien.
Jeg skulle ønske jeg visste hvor disse kom fra.

Jeg våkner klokken ett i dag. Ryggen verker. IKEA-sengene er ikke så fifi som en tror. Jeg synes synd på meg selv. Så synd at jeg nekter å stå opp. 24 år og allerede vondt i ryggen. Dette kan bare leges med å ligge mer. Jeg har alltid vært logisk av meg.

Saken fortsetter under annonsen

 

Når jeg våkner igjen, griper jeg søvnig etter mobilen og begynner min første scrollsession. Mobilen er vant til disse timene med scrolling og beføling. Den liker vel å bli tafset på. Jeg håper hvert fall det. Det hadde blitt en tragedie om mitt mest intime forhold var en løgn. Mens jeg scroller har jeg en sang på repeat. Sangen har en frase som stikker ut: I’m not sick but I’m not well. Jeg har aldri forstått den frasen. Hvordan kan en være usyk men samtidig ufrisk? Hvordan kvantifiserer en det? Er det et forsøk på å være ironisk? Morsom? Men om det forutsettes at slike tilstander faktisk eksisterer, noe det kanskje gjør (jeg er ingen lege), så kommer en fortsatt til spørsmålet hvordan kvantifi…… Jeg finner en imaginær kniv og setter den med et hugg i magen av tanken. Stompen min finner bakken samtidig som jeg hører tanken gurgle mens den dør. Jeg orker ikke dette.

Jeg teller sprekkene for før jeg legger meg. Førtien.
Lyden av sanddryss vugger meg til søvn.

 

Jeg ligger i sengen og kaster en ball opp i luften, tar den imot. Opp i luften, ta imot. Rinse and repeat.Jeg skulle ha studert filosofi. Offisielt droppet jeg ideen på grunn av ugunstige arbeidsmuligheter med en slik utdannelse. Når man studerer filosofi, må man nesten bli foreleser i filosofi. Hele filosofistudiet er et pyramidespill. Men nei, jeg droppet ikke studiet for å unnslippe pyramiden. Jeg droppet studiet fordi jeg hadde gått meg vill inn i pyramiden. Tåen min ble dyppet i filosofiske fag. Men jeg turte ikke å hoppe i havet. Jeg hadde druknet.

Før likte jeg å tenke. Nå gjør tankene meg redd. Helt siden jeg innså at jeg er mer samfunnsnyttig med å bli en datum til statistikken. Da kan smartere folk enn meg se trender, utvikling og framgang. Flere studenter enn noen gang! Studenter er mer ensomme! Studenter ditt, studenter datt. Jeg har blitt en del av en positiv samfunnsutvikling. Jeg kan kvantifiseres.

Fuck yeah…

Lyden av sanddryss danser i ørene.

 

I dag må jeg innom Studentsenteret. Markeringstusjene er tørre. Jeg glemte vel å ta på toppen ved sist pensumlesning. Når døren åpnes prøver jeg å blende inn i bikuben av sosialisering, selvforbedring og struktur. Alle skribler i notatbøker, skravler til andre eller skraper på tallerken. Bordet rett med utgangsdøren er alltid ledig. Jeg setter ned sakene mine, går litt fort, men ikke så fort at det er rart, til Akademika og kjøper tusjene. Samme hastighet opp igjen. En student kan ikke bare gå innom Studentsenteret og ut. Nei nei, kjære venn. Det er en sedvane å skrible, skravle og skrape litt før en går hjem. Heldigvis tok jeg med en bok. Psychology: The Science of Mind and Behavior. Nå ser jeg nok smart ut. Med min penn i hende, ørepropper med mikrofon og tallerken med mat tar jeg del i orkesteret rundt meg.

…skrible, skravle, skrape, skrible, skravle, skrape, skrible, skravle, skrape, skrible, skravle, skrape…

Stopp.

Jeg kan ikke være en for god student heller. Jeg ser ut vinduet. Alle må tro at jeg har lest mye nå og behøver en pause. Da er det lurest å se ut vinduet.

En kan jo ikke alltid stirre i taket og få sanddryss i øyene.

 

Gruppen fra fadderuken tar en kaffe i lag. Magen krymper som om jeg har spist for mye sjokolade. En rolig kaffe, «snakke om noe annet enn studiet». Pliktoppfyllende som jeg er, møter jeg opp. Fikk alltid skryt for min overengasjerte pliktoppfyllelse på barneskolen. Håper noen tar med stjerneklistermerker. Når alle er samlet, sitter jeg så stille som jeg kan, kaffekoppen i hendene. Hendene mine knuger kruset for hard. Det svir. Heldigvis er jeg så bleik på henda at ingen andre ser det.

Misforstå meg rett, jeg liker det «inviter en ekstra» initiativet. Det bare suger å vite at en selv alltid er «en ekstra». Det er som å være på utsiden av et vindu. Av og til ser de på innsiden  deg og smiler. Du må smile tilbake, selv om du fryser. Du kan ikke være uhøflig.

«Beklager, jeg skal møte noen om et lite kvarter». Noen mumler småmuntre adjøer mens jeg vimser meg ut av Espresso House. Jeg fnyser av navnet. Mer et depresso house. Jeg går målbevisst framover. Destinasjon: hjem.

Da jeg kom inn i hybelen, teller jeg alle sprekkene i taket. Førtito. Et dyrisk utbrudd runger i veggene.
«Hvor kommer de forbanna sprekkene fra?!»