Til tross for støtteerklæringer til det skeive miljøet og fordømmelser av skytingen i Oslo, kan de færreste av oss si hvordan det å tilhøre en minoritet kjennes på kroppen. Hverken under hendelser som denne, eller de resterende dagene i året. Kan vi noen gang forstå en slik hverdag?
Da det ble kjent at skytingen i Oslo var antatt å være rettet mot det skeive miljøet, kjente jeg det velte seg i magen. Som datter av to mødre følte jeg, selv på andre siden av Norge, at dette var et angrep på foreldrene mine. Forestillinger om hvordan det må føles for dem raste gjennom hodet mitt. Hadde det vært meg, hadde jeg momentant sett på verden som et mindre trygt sted å være. En verden hvor den jeg er, vekker forakt og fiendtlighet hos andre. Og denne forakten og fiendtligheten synliggjøres gjennom vold. En klaustrofobisk følelse hadde bredd seg i meg.
Samtidig som ubehaget vokste i meg, tok jeg meg selv i å kjenne på en lettelse over at jeg ikke er skeiv. Jeg slipper en potensiell risiko for å bli fryst ut av familien fordi jeg ikke har noe skap jeg skal ut av. Jeg kommer ikke til å bli kalt for en «synder» eller «misfoster» på grunn av den jeg elsker, se meg over skulderen eller måtte kalle partneren min for en «venninne» når jeg reiser til steder som Uganda, Polen eller kanskje bare enkelte steder i «Bibelbeltet» her til lands. Jeg har ikke kjempet for retten til å gifte meg med den jeg elsker, og jeg kommer sannsynligvis til å møte på færre problemer med å få barn og foreldreansvar for disse. For noen vil det å elske den man elsker, komme med en stor pris.
Jeg kan også ta meg selv i å kjenne en lettelse over å ikke praktisere en tro. Id-feiringen, som fant sted etter angrepet, ble i mange hjem gjennomført bak låste dører fordi det muslimske miljøet fryktet hevn. Hevn fordi de tilfeldigvis tilhører samme religion som gjerningsmannen. Til tross for mange syn og meninger innenfor islam, later denne fellesnevneren til å rettferdiggjøre en sammenligning mellom en hel gruppe, og et individ og dets handlinger. Jeg slipper å forklare hvorfor jeg ikke er farlig, måtte forklare hvorfor jeg går eller ikke går med hodeplagg, og slipper å forholde meg til en klein stemning når det glemmes at jeg ikke kan spise maten som serveres.
Løfter en blikket og tenker seg litt om, er det mye jeg kan føle en lettelse over å ikke være. Det å være skeiv eller muslim er kun en brøkdel av det man, i vårt samfunn kan være, som gjennom mine øyne ser ut til å føre med seg en betraktelig mengde fordommer og ubehag.
Summen av hverdagens kommentarer eller fordommer en møter som minoritet, kan bli enorme for den enkelte. Resultatet kan være en opplevelse av en utrygg verden, også hver dag utover 25. juni. Som et samfunn mener jeg vi er gode på å stille opp for hverandre i kriser, som etter 22.juli, for våre ukrainske venner eller for de skeive etter Oslo. Vi fordømmer handlingene og snakker om fellesskap, kjærlighet og medmenneskelighet. Likevel får refleksjonene fra i sommer meg til å tenke på om vi er like gode på å stille opp for hverandre i hverdagen. Det er hverdager det er flest av.
Jeg kommer aldri til å forstå minoriteters opplevelser. Jeg kan prøve å tenke meg til det, men vil til syvende og sist alltid stå på utsiden, og kun få tak på en brøkdel av andres liv. Men når noen først velger å fortelle om den hverdagen de møter, er det jeg som må stoppe opp og lytte, og være til stede. Og det tror jeg gjelder oss alle.
Hendelsen i Oslo blir som toppen av et isfjell for meg, der det er hverdagen som skjuler seg i dypet for omverdenen, og gjør seg bemerket kun når vi ser toppen. Som et samfunn, må vi etterstrebe å tilegne oss en forståelse av at summen i noen andres hverdag kan være mer krevende enn vi kan forestille oss. Vi må ta minoriteters erfaringer på alvor, også før hatkriminalitet eller terror oppstår, ikke kun etterpå.