Mening på liv og død

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

photo-1433321768402-e8ed97b0324c

Kan søken etter mening løse livets eksistensielle kriser? Som et svar på Håkon Nævdals tekst om den feilslåtte lykken kommer Simen Marenius Ekelund med sine egne perspektiver på mening, og hvordan man kan oppnå det.

Tekst: Simen Marenius Ekelund

Student ved Det Psykologiske Fakultet


Kast vekk jakten på lykke til fordel for søken etter mening! Det skriver Håkon Nævdal i en ny og spennende tekst der han tematiserer lykkens vesen, og finner det manglende. I hans tekst trumfer mening over lykke. Nævdal inviterer med dette til en spennende meningsutveksling: hva er det mennesker bør søke? Jeg deler Nævdals fascinasjon over fenomenet mening, men ikke hans syn på at det er mening vi på død og liv bør streve etter.

Saken fortsetter under annonsen
Er jaget etter mening like mislykket som jaget etter lykke? Foto: Privat
Er jaget etter mening like mislykket som jaget etter lykke? Foto: Privat

Søken etter lykke
I sin problematisering av lykken, benytter Nævdal seg av et tankeeksperiment. Her definerer han to ytterpunkter i form av den deprimerte og heroinisten, henholdsvis minimal og maksimal grad av oppnådd lykke. Den deprimerte higer etter en lykke han ikke har mulighet til å oppnå, mens heroinisten jakter fortvilet på den ultimate, initielle lykkerusen han fikk første gang han tok heroin. Med utgangspunkt i at de begge feiler på sitt eget lykkeprosjekt, konkluderer Nævdal med at lykken er feilslått.

Det Nævdal egentlig gjør her, er å problematisere søken etter lykke, heller enn grad av oppnådd lykke. Problemet for både den deprimerte og heroinisten i hans tankeeksperiment er deres felles skattejakt etter lykken, og ikke lykken som fenomen. Det er med andre ord søken som sådan som faktisk er problemet i Nævdals tankeeksperiment. Å hoppe bukk over dette er alvorlig: søken etter mening er nemlig minst like problematisk som søken etter lykke.

Søken etter mening
Vi kan med enkelthet lage et tilsvarende tankeeksperiment som Nævdals rundt mening. På den ene enden har vi mennesket som opplever fullstendig meningsløshet. Verden er kun et ur som tikker og går. Vi fødes, vi dør. På den andre enden har vi mennesket som opplever mening nærmest som en rus. Dette mennesket ser sammenhenger i all verdens krinker og kroker, og alt oppleves å ha en personlig relevans. Mening er altomfattende og oppsluker dette mennesket i sitt evige nærvær. Uten mening, er det fortapt.

Ligger problemet i mening som sådan? Er mening feilslått? Nei, ikke egentlig. Problemet i begge ender er uansett en ekstrem opptatthet av mening – søken etter det.
Irvin Yalom dedikerer den siste delen av hans eminente verk, Existential Psychotherapy (1980), til problemet med mening. Han belyser at det ikke finnes noe problem med mening før vi stiller spørsmålet om det. Det er en eksistensiell krise, ja, men krisen kan ikke løses av å søke etter mening, slik Nævdal oppfordrer oss til. Krisen kan kun takles ved å erkjenne verdens faktiske meningsløshet. Mening kan aldri søkes etter som et mål i seg selv.

Yalom argumenterer for at spørsmålet om mening ofte er kontaminert, altså at det ofte baseres på noe annet enn mening som fenomen. For å eksemplifisere: Nævdal definerer mening som følgende: «Mening er å gjøre en forskjell, endre det som allerede er». Men den eksistensielle terapeuten skriver allerede 35 år i forveien:

«Meaning, used in the sense of one’s life having made a difference, of one’s having mattered, of one’s having left part of oneself for posterity, seems derivative of the wish not to perish» (s. 465)

Dette er et særdeles viktig poeng både i ens eget liv og i klinisk praksis i møte med pasienter som opplever meningsløshet – er det virkelig meningsløshet? Eller er det faktisk angst over død, isolasjon, eller frihet? Når Nævdal oppfordrer oss til å bevege oss «vekk fra status quo og inn i krigen», tråkker jeg på bremsen og lurer på hvorfor status quo ikke kan være fylt til randen av mening. Mon tro om det er noe annet enn mening som søkes i krigen vi inviteres til?

Meningsløshet
Meningsløshetens sanne ansikt adresseres av Albert Camus i hans bok Myten om Sisyfus (1942). I myten er Sisyfus dømt av gudene til å dytte en tung sten opp en bratt bakke. Når han endelig når toppen, ruller stenen tilbake til bånn. Sisyfus vender tilbake, og dytter steinen opp på ny. Slik går det i det uendelige. Situasjonen virker absurd og blottet for mening, men Sisyphus vender trofast tilbake hver gang. Er han gal? Kanskje, men samtidig er dette en illustrasjon på menneskets natur. På tross av en meningsløs verden, er vi i stand til å handle. Slik Camus skriver, er alternativet selvmord, og det er kun disse to alternativene som egentlig utgjør vårt grunnleggende valg i livet: Å leve i absurditet, eller å ikke leve i det hele tatt.

Personen som søker intenst etter mening, faller mellom disse to stolene. Hun stiller et spørsmål uten svar: Hvor er meningen? Den er ikke noe sted. Den eksisterer kun når du ikke lenger er klar over dens fravær. Yalom kaller bevissthet om meningens fravær eller tilstedeværelse for et «kosmisk perspektiv». Det er kun i dette perspektivet meningsløshet faktisk kan eksistere.

Å se en stor sten rulle av gårde
Hva er alternativet? Det er nesten fristende å innta en Buddhistisk holdning, der selve søken som sådan legges vekk til fordel for Nirvana – indre fred. Jeg finner det tiltrekkende å forsøke (!) å leve i tråd med mine egne verdier. Det kan godt kalles en søken, men målet er overflødig sammenlignet med handlingen. Jeg kan godt si at mine verdier gir meg mening i livet, men den meningen er et produkt av – heller enn et mål – ved dem. Om et menneske gjør grusomme handlinger mot seg selv eller andre og dette gir ham mening, er meningen sekundær og uviktig. Det er hans verdier, fra mitt perspektiv, som er problemet, ikke meningen.

Det er altså ikke mening vi trenger å være opptatt av. Hvis jeg måtte velge mellom en eksistens uten mening – slik som Sisyfus – eller en eksistens uten verdier, ville jeg med største letthet gitt slipp på meningen. Med mine verdier intakt, kan jeg stå på toppen av den bratte bakken og smile mens stenen triller ned.

Det er kanskje meningsløst, men tross alt litt underholdende å se en stor sten rulle av gårde.

Simen Marenius Ekelund er studentrepresentant i Studentpolitisk utvalg (SPU) i Norsk psykologforening. Dette innlegget skriver han som privatperson.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.