23. Februar holdt Rolf Vårdal et foredrag om psykiske og fysiske konsekvenser av tortur i regi av Psykologistudenter Uten Grenser. Han møter ofte torturoverlevende i sitt arbeid som fysioterapeut ved Senter for migrasjonshelse.
Vårdal forteller at hver plage, hvert sår og hver ødelagt kroppsdel kommer med en historie. Historiene slike skader forteller er det mange av oss som ikke klarer å forholde seg til. I samtale med Vårdal drøftet vi videre hva som gjør tortur mulig. Dehumanisering viser seg å ha en sentral rolle.
Når empatien forsvinner
Dehumanisering kan defineres som det å se bort fra menneskelige hensyn (2)Nilstun, C. (2018, 8.05). Dehumanisere. I Store Norske leksikon.. Definisjonen viser til den viktigste delen av dehumaniseringen sett i sammenheng med tortur: å ikke vise empati for det torturerte mennesket. For at en torturist skal kunne gjennomføre tortur, må hen unngå å erkjenne offerets følelsesmessige liv. Derfor er dehumanisering en forutsetning for tortur. Dehumaniseringen gjør at torturisten definerer offeret som noe ikke-menneskelig, og empatien aktiveres derfor ikke.
Å ikke lenger bli behandlet som et menneske er noe ifølge Vårdal mange torturutsatte har opplevd. Hva gjør dette med mennesket?
Menneskeliggjøring gjennom kontroll
Dehumanisering hindrer mennesket kontroll over seg selv. Menneskets meninger og følelser undertrykkes, og det tvinges til følge å torturistens ord for å unngå straff. Mennesket blir gjennom tortur lært at dets handlinger ikke har innvirkning på miljøet det befinner seg i, og at den eneste måten å komme seg ut av situasjonen er å tilfredsstille overgriperens krav.
Vårdal mener at menneskets tap av kontroll og handlekraft må tas i betraktning i behandling av torturoverlevende. I behandling vektlegger derfor Vårdal å bygge opp kontroll hos overlevende. Dette kan gjøres ved å fokusere på ressursene de har bevart.
Som eksempel trekker Vårdal frem en mann med kraftige muskelplager, som resultat av tortur. Gjennom kampsport tålte mannen plagene bedre, en aktivitet han drev med før han ble utsatt for tortur. Vårdal ville aldri ha anbefalt kampsport til en mann i hans stand. For mannen var det derimot veien til bedring, fordi smertene muskel- og skjelettplagene påførte ham var ingenting sammenlignet med smertene utløst av å ikke kunne leve livet som et helt menneske.
Offerbegrep kan bidra til videre dehumanisering
Vårdal poengterer at hvordan en omtaler personer utsatt for tortur, kan si noe om hvordan en forstår disse menneskene. Når en omtaler dem som offer står man i fare for å validere dehumaniseringen torturoverlevede var gjennom.
Vårdal trekker frem torturoverlevende som et mer passende begrep. I hans øyne er ikke torturoverlevende passive vesener som er bare formes av overgriperens vilje. Det er mennesker som kjemper med alt de har for overlevelse. Han forteller om en som inngikk vennskap med en edderkopp for å bevare sinnet sitt.
Menneskene bak torturen
Under foredraget viste Vårdal noen bilder av torturister som smiler til kamera med tommel opp, foran et tårn av nakne menn med nett over hodet. Disse bildene skapte uten tvil sterke følelser i publikum, og i meg selv. Ansiktene dukket opp i hode flere dager etter foredraget, noe som utløste et sinne i meg. Jeg kunne ikke forstå hvordan et menneske kunne gjøre noe slikt?
Ved spørsmål om hvordan mennesker kan utøve tortur, viste Vårdal alltid til makt- og samfunnsstrukturer som hovedproblemet. Han anbefalte filmen Your Neighbor’s Son, The Making of a Torturer, da den kunne gi et nytt perspektiv på torturistene.
Filmen viser en av leirene som trente opp torturister under Militærjunta-styret i Hellas. De unge mennene som ble rekruttert var nøye utplukket, karakterisert av lav utdanning, dårlig råd og verdier i samsvar med det antikommunistiske regimet. Treningen som rekruttene gjennomgikk var preget av frykt, vold og ydmykelse. På mange måter måtte torturistene gjennomgå tortur selv.
Etter at en tidligere torturist hadde fortalt om torturistrollen, ble han bedt om å gi råd til torturister som er under opplæring nå.
“Deserter. Det er ikke bare stigma i etterkant. Det er det å bli transformert fra et menneske til et dyr. Det er grunn nok.”
Disse ordene illustrerer at torturistene selv må dehumaniseres før de kan utføre tortur effektivt. Dehumanisering er derfor en del av begge sider ved tortur. I lys av sitatet, kan en forstå at det ikke er mennesket som utøver tortur, men et dehumanisert menneske, dyret som er igjen. Utøvelse av tortur er komplekst, og det vil uansett være vanskelig å forstå hva som ligger bak de tilsynelatende genuine smilene.
Dehumaniserer du?
Selv om få anser seg selv som torturist, er det viktig å ha bevissthet rundt egen rolle og påvirkningskraft. Ved å anse torturoverlevende som offer eller å unngå å gi mennesket nødvending handlingsrom, kan en bidra til validering av dehumanisering. Dette kan skje gjennom ordene en bruker og handlingene en utfører.
Som helsepersonell er det særlig viktig å ha kjennskap i makten som ligger i egen rolle. Vårdal illustrerer dette med en konflikt i American Psychological Association, utløst av at foreningen ble bedt om å beklage for noen medlemmers deltagelse til utviklingen av torturmetoder etter 9/11. Ikke alle medlemmene var enige i dette, og rettferdiggjorde det med at de forsvarte landet sitt (3)Welch, B. (2011). American Psychological association and torture: The day the tide turned. De skulle forsvare landet sitt mot menneskene som ville landet vondt, de menneskene som ikke fortjente å bli kalt mennesker; pesten, rotten og Maus.
Referanseliste