Hvor henter vi glede fra? Thomas Wærstad utforsker dette, og spør seg hva man gjør om man ikke ser lyset i enden av tunnelen.
Jeg ligger våken i sengen da det slår meg. Det har vært en lang uke. Mye å gjøre på skolen, mye å lære. Pasienttimer, veiledningstimer og forelesninger – jeg hadde tjent på å være mentalt tilstede, men denne uken er jeg ikke det. Noe har stjålet oppmerksomheten min. Det er en følelse jeg har med meg, og jeg klarer ikke la være å fokusere på den. Det føles som om jeg har noe uoppgjort, som om det er noe jeg vil si. Man ser i klinisk praksis at bortgjemte følelser gjerne kommer opp for å bearbeides når man føler seg trygg, og det er vel derfor denne følelsen kommer akkurat nå. For her ligger jeg, trygt i min egen seng, og stirrer i taket.
Når det slår meg, slår det meg plutselig, og med en aha-opplevelse kommer ordene jeg vil si. I det jeg setter ord på det som plager meg, smiler jeg – det føles godt. Jeg blir glad og stolt over at jeg klarte å møte de vonde følelsene. For jeg tenker at det er meg, og selve oppgjøret jeg tar med det som har vært vanskelig, som skaper den gleden jeg kjenner på i etterkant. Men den tanken virker ikke like riktig den kvelden, og jeg begynner jeg å lure; kommer denne gleden egentlig fra meg?
Alle har opplevd vanskelige ting i livet. Min reise har heller ikke vært uten sorg, ensomhet og tunge perioder. Jeg har tenkt at oppgjøret man tar med smerten man bærer på, fungerer på samme måte som når man pusser sølvtøy – man pusser til man ser det som skinner. Fjerner man smerten vil det bare være en kjerne av glede igjen. Men det slo meg den kvelden at det kanskje ikke oppleves slik for alle.
For jeg har ikke bare hatt det vondt, jeg har også hatt det bra. Og når jeg jobber igjennom noe som er vanskelig, så er de gode stundene et slags kompass – de viser meg hva som gjør meg glad og hvor jeg skal gå for å finne glede på ny. Kanskje er det da arrogant av meg å tenke at den gleden jeg føler når jeg sier farvel til smerte og frykt, skyldes meg og min prosess alene. Kanskje er det heller et resultat av at jeg bærer på så mye glede og har blitt gitt så mye godt, og at jeg klarer å finne tilbake til det.
Den tanken treffer meg, virkelig, spesielt siden jeg snart er ferdigutdannet psykolog. Jeg kan ikke forvente at alle skal kunne jobbe seg igjennom smerte med optimisme og retning. For hva sier man til de som aldri har hatt det godt? De som aldri, ikke med noen, har hatt opplevelsen av å være trygg, verdsatt og glad?
Så naturlig at disse menneskene er redde.
Så naturlig at de ikke vet hvor de skal gå.
Det må være vanskelig å jobbe seg mot lyset i enden av en tunnel som er så lang at man ikke ser lys i verken den ene eller andre enden. De ligger nok ikke som meg og stirrer i taket og tenker at dette går bra.
Jeg tenker da – hvordan skal jeg velge å møte disse menneskene når de dukker opp i terapirommet mitt? Hvilken glede kan jeg håpe at de kan oppleve? Jeg vet ikke. Men jeg begynner i hvert fall å forstå at det ikke alltid vil handle om å finne, men heller å skape, og at jeg for en stund vil bli det kompasset som viser retning til et bedre sted. Om mitt terapirom skal symbolisere den tryggheten pasienten trenger for å gå den veien, så trenger jeg å være trygg på at veien er riktig. Til da får jeg tenke meg ferdig om dette her, for når den dagen kommer ønsker jeg å være trygg nok til å ta den rollen. Og jeg skal absolutt ikke gjøre feilen av å håpe for lite! For øyeblikket tror jeg det kommer til å gå bra – i skrivende stund sitter jeg med et smil om munnen, med en lett optimisme i magen, og hører på Journeys desidert mektigste poplåt.
Streetlight people
Livin’ just to find emotion
Hidin’ somewhere in the night
Don’t stop believin’