Lyden av stillhet

Foto: Pexels

Pasienten

Han fortsetter å se på meg. Øynene, mørke, nesten svarte. Kalde. Fiendtlige? Jeg vrir meg urolig i stolen. Øynene mine vandrer rundt i rommet, rundt og rundt og rundt, ser alle steder, alt, følger linjene langs bokhyllen til høyre, det høye, rektangulære vinduet, den hvite pulten i hjørnet, plakater av natur på skrikende, hvite, vegger, fargerike og kontrastfylte bilder mot den iskalde skarpheten til sykehuset, blendende hvitt, ser, ser, ser, alt, alle steder, overalt, utenom på mannen foran meg.

Jeg krysser armene. Mine ord, historie, henger i den stille, hvite, luften. Vibrerer, elektrisk. Lydløse, brølende ord. Gåsehud reiser seg oppover armene mine, under det vaktsomme blikket, opp, opp, opp; et øyeblikk vil jeg reise meg, stå, absurd, rive opp døren, løpe, nedover korridoren, gjennom resepsjonen, forbi de altfor, hvite, veggene, den stillestående luften, bort fra de stirrende øynene, forsvinne, blekne, bort.

Hvorfor sier han ingenting? Stillheten er blitt pressende, knusende; Den faller tungt ned på oss, over oss, skyver luften ut av rommet, ingen pust. Kinnene mine brenner. Jeg burde aldri ha sagt noe. Ikke det. Jeg burde ha vært stille. Stillhet. Trygg. Nå hater han meg. Han må det. Jeg kan se det, i de mørke øynene; motvilje. Avsky. Han finner ordene mine for vemmelige til å verdige et svar, finner ingen ord horrible nok.

Si noe. Hva som helst.

Sinnet vrir seg gjennom meg, nå, til slutt, skyller, over meg, trekker meg utover. Jeg løfter haken, opp, møter blikket hans, hardt, kaldt, trassig.

Terapeuten

Medfølelsen strømmer gjennom meg idet han avslutter historien sin. Levende bilder danser foran øynene mine, like skarpe og brennende som om det var mine egne minner, ikke hans. Jeg lener meg forover, nærmere, ser, på ham, varmt og forståelsesfullt, søkende. Han møter ikke blikket mitt, øynene hans vandrer rastløst rundt i rommet. Jeg sier ingenting. Ord virker utilstrekkelige, så små, mot smerten han må føle på. Terapeutiske teknikker føles med ett bortkastet, overfladiske. Jeg forblir stille, bare er der, med ham, i stillheten, sammen i alt det vonde.

Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne ha strukket ut en hånd og berørt ham. Trøstet ham. Istedenfor fortsetter jeg å se på ham, beroligende, venter på at han skal bli klar til å fortsette samtalen vår. Over ham henger et lite mylder malerier, stormfulle, abstrakte landskap, fargene er svarte, hvite, grå, ikke-farger, mørke, en brutal kontrast mot den glatte, hvite veggen.

Jeg venter på ham. Sier ingenting. Lar stillheten snakke. Den vil formidle medfølelsen mye bedre, ærligere, enn tomme fraser, tomme ord. Blikket mitt hviler på ham, viker ikke, forsikrer ham om at jeg er her, med ham, her, i dette øyeblikket, sammen i alt det vonde.

Endelig løfter han blikket, og vi ser hverandre inn i øynene.

 

 

Annonse