Det nærmer seg eksamenstid, og blant studentene i korridorene på Det psykologiske fakultet er frustrasjonen til å ta og føle på: Hvordan kan jeg stå på eksamen? Hva bør jeg gjøre for å oppnå toppkarakteren? Henrik Herrebrøden tilbyr et mulig svar i dette sammendraget, hentet fra sin nylig publiserte artikkel i Uniped.
Tekst: Henrik Herrebrøden
Student ved Det psykologiske fakultet
For mange norske studenter, vil slutten av semesteret kunne deles inn i to hovedperioder: ”leseperioden” og ”eksamensperioden”. I eksamensperioden går man som regel gjennom tester, der man må demonstrere hva man har lært under leseperioden, for så å motta tilbakemeldinger om hvordan testene gikk.
Forskning tilsier at mange studenter tror de lærer mest når de leser, og mindre når de blir testet. Mange professorer vil også fremheve at eksamensperioder er til for å motivere studentene til å lese selvstendig, og for å kontrollere at studentene har lært noe under lesingen. Men er det slik at eksamensperioden bare kan bidra til demonstrasjon av kunnskap eller flittigere lesing? Eller lærer studentene også noe når de blir testet og mottar tilbakemeldinger – etter at selve lesingen er overstått?
Testeffekten
Allerede i 1939 gjorde Herbert Spitzer, en doktorgradsstudent ved State University of Iowa, en interessant observasjon. Han fant ut at elever i sjette klasse som ble testet om innholdet i en lest tekst, husket langt mer om denne teksten ved en senere test, sammenlignet med elever som ikke ble testet tidligere. I dag kalles denne positive læringseffekten for testeffekten. Siden har det blitt gjennomført en rekke studier som viser at det å bli testet gir bedre langtidshukommelse av kunnskap om en gitt tekst, sammenlignet med det å lese teksten flere ganger. Særlig er det positivt å bli testet med åpne oppgaver – som for eksempel kortsvarsoppgaver eller essayspørsmål – sammenlignet med lukkede oppgaver som for eksempel flervalgsspørsmål.
Så hvordan har det seg at tester ofte gir god læringseffekt, sammenlignet med repetert lesing? En sentral grunn ser ut til å være at tester krever at studenten bearbeider informasjon på en dypere måte. Når studenter leser en kjent tekst, vil de ofte bearbeide teksten overfladisk, ved at de leser ordene de har foran seg uten å foreta en kritisk tilnærming til stoffet. Det å bli stilt et testspørsmål vil derimot ofte kreve at man må tenke nøye gjennom hvilke begreper man blir spurt om, og hva de betyr. Videre må man aktivt hente inn relevant kunnskap som ligger lagret i hukommelsen. Særlig gjelder dette ved åpne oppgaver, der man ikke blir gitt noen svaralternativer. Disse aktive tankeprosessene har vist seg å kunne utvide og styrke minner av kunnskap, slik at de lettere kan hentes inn når man trenger det ved en senere anledning.
Testtilbakemeldinger: En kilde til selvregulering
Tester har vist seg å gi enda bedre læringsutbytte dersom studentene mottar tilbakemeldinger som sier noe om hvordan de enkelte oppgavene i testen ble besvart. Jo mer spesifikke og utdypende disse tilbakemeldingene er, jo mer kan en student lære av sin testbesvarelse. Karakterer, samt generell ris eller ros (som f.eks. «Du er flink»), har imidlertid vist seg å ikke ha like god effekt på læringsutbyttet. Dersom studenter derimot mottar beskjed om hvilke spesifikke deler av testbesvarelsen som er bra eller dårlig, øker muligheten for læring av tilbakemeldinger. Et eksempel på slike spesifikke tilbakemeldinger er utdypende tilbakemeldinger. Utdypende tilbakemeldinger innebærer ikke bare en beskjed om hvorvidt en testrespons var bra eller dårlig – den sier også noe om hvorfor den var bra eller dårlig. Et eksempel på dette er studenten som mottar beskjed om at kunnskap som ble presentert ved et bestemt testspørsmål er feil, samt en henvisning til mer korrekt kunnskap i den anbefalte litteraturen. Slike tilbakemeldinger er det enklere å lære av.
Hvordan virker utdypende tilbakemeldinger positivt på læringsutbyttet? Det som ofte skjer når en student mottar en testtilbakemelding, er at studenten retter fokus mot sin egen tenkning og kunnskap tilknyttet det aktuelle fagemnet. Etter å ha evaluert egen tenkning og kunnskap opp mot tilbakemeldingen, har studenten mulighet til å regulere sin egen kunnskap. Eksempelvis vil studenten som mottok en utdypende tilbakemelding om at kunnskapen om et aktuelt emne er feil, ha mulighet til å evaluere denne kunnskapen og erstatte den med mer korrekt kunnskap i hukommelsen. Slik selvregulering vil kunne øke det positive læringsutbyttet som følger med tester.
Oppsummering og implikasjoner for studenter
Oppsummert kan tester og testtilbakemeldinger være positive læringsverktøy for studenter. Dette har tilsynelatende ikke har vært vektlagt i altfor stor grad ved ulike studiesteder her hjemme i Norge, sammenlignet med flere andre land. Ved en rekke norske studiesteder er det vanlig at studenter kun gjennomgår én test per fag. I USA, Canada og Australia er det derimot vanlig at studentene testes hyppig, ofte ukentlig. Eksempelvis ble dette gjort ved University of Memphis i USA, der professor Frank Leeming benyttet ”the-exam-a-day-procedure”, hvor psykologistudenter gjennomgikk en test og en testtilbakemelding under hver forelesning. Leeming rapporterte i 2009 at hans studenter både lærte og trivdes bedre under dette systemet, sammenlignet med et system med færre tester.
Basert på forskningen jeg diskuterer i min artikkel, kan det virke tilrådelig å benytte tester og tilbakemeldinger for å oppnå læring – også før eksamen. Som nevnt er det mange norske studiesteder som kun tester studentene én gang per fag, og dessverre tilsier forskning at studenter ofte foretrekker repetert lesing som sin studiemetode før eksamen. Det å erstatte repetert lesing med mer effektive læringsmetoder, som for eksempel tester og tilbakemeldinger, er imidlertid tiltak som studentene selv kan gjennomføre. Ved å teste seg selv, og deretter gi seg selv eller medstudenter tilbakemeldinger, kan mulighetene for suksess ved den ”offisielle eksamenen” økes før den tid kommer.