La oss rive ned luftslottene

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Luftslott. Foto: Kelly Smith
Luftslott. Foto: Kelly Smith

Psykologstudent Silje Tafjord Johansen tar et oppgjør med luftslottene hun selv og andre bygger i sosiale medier.

Silje Tafjord Johansen
Skribent

Hei, jeg heter Silje, og jeg er en av dem som jevnlig restaurerer og polerer opptil flere luftslott. Luftslottene jeg snakker om er profiler i sosiale medier – og er bygget på ikke færre plattformer enn Instagram, Twitter, Facebook og last.fm. Med dette mener jeg at jeg er en av dem som bedriver strategisk selvpresentasjon. Jeg legger ut bilder av at jeg trener, går på fjellet, at jeg leser bøker det ser lurt ut å lese, at jeg kom inn på profesjonsstudiet i psykologi og av at jeg ler sammen med venner. Opptil flere av dem. Dette er ikke noe uvanlig, og jeg er ikke alene om å gjøre dette, men det er nettopp derfor det er så viktig å snakke om det.

Jeg legger ikke ut bilder av at jeg bryter sammen i fortvilelse over å ikke finne artikler jeg trenger til emneoppgaven, av forsøk på maksløft som mislykkes, av at jeg spiser 200g sjokolade på en halvtime, eller av at jeg glemmer å rydde to-tre sett oppvask etter måltider (som ofte inntas i sengen mens jeg ser på to-tre-ti episoder av søppelserier jeg er for pretensiøs til å erkjenne at jeg ser på). Det er imidlertid disse øyeblikkene det er flest av i hverdagen, og disse øyeblikkene som i kanskje aller størst grad er med på å definere hvem jeg er. Likevel er det ikke rom for dem i luftslottene, de slipper ikke gjennom sensuren som avgjør hvilke sider av meg selv jeg vil vise verden. Dette til tross for at det er øyeblikk vi alle har, og som kan utgjøre det vi liker best ved hverandre.

Hvis vi tenker etter – er ikke dette egentlig kjemperart? Jeg mener, hovedvekten av de som følger meg på Instagram og Twitter, og som jeg er venner med på Facebook er mennesker jeg kjenner. Veldig mange av dem vet jo at jeg ikke kun er en leser av sofistikert litteratur og fjellgeit. Likevel er det av disse menneskene jeg søker anerkjennelse for de sidene av meg selv jeg ønsker å vise frem. En klok venn av meg spurte meg her forleden hvilke tanker jeg gjorde meg om antall likes jeg hadde fått på det nye profilbildet mitt. Jeg svarte ham ikke på et par dager – ikke fordi jeg ikke ville svare, men fordi det satte i gang noen tankeprosesser. Hvilke tanker gjorde jeg meg egentlig om det? Det ærlige svaret var at jeg hadde en dårlig dag da jeg la ut bildet, og at den ikke ble så veldig mye bedre av den oppmerksomheten jeg fikk. Det høres utakknemlig ut, men det jeg prøver å få fram er at det (heldigvis) ikke er oppmerksomhet knyttet til det overfladiske som setter de største sporene.

For – i et samfunn som i stadig større grad er i ferd med å bevege seg i retning av det individuelle, prestasjonsfokuserte og polerte, var det en forfriskende erfaring at det som skulle til var å ligge på sofaen med en av mine beste venninner og spise tre poser popcorn. Det overgår et over middels heldig profilbilde tatt av en flink fotograf hvilken dag som helst, men likevel var det bare én av de to som nådde sosiale medier.

Saken fortsetter under annonsen
Silje Tafjord Johansen" width="201" height="300" srcset="https://katarsisuib.no/wp-content/uploads/2015/05/11292809_10155535699545459_622414130_n-201x300.jpg 201w, https://katarsisuib.no/wp-content/uploads/2015/05/11292809_10155535699545459_622414130_n-281x420.jpg 281w, https://katarsisuib.no/wp-content/uploads/2015/05/11292809_10155535699545459_622414130_n.jpg 428w" sizes="(max-width: 201px) 100vw, 201px">
Virkelighet. Foto: Silje Tafjord Johansen

I et innlegg i Aftenposten 29.12.14 skriver psykiater Finn Skårderud at i selvhjelp-litteraturens tid står jeget i veien for et vi. Han skriver videre at mye god selvrealisering handler om evnene til å sosialisere, til samvær og samhandling. Jeg husker at dette innlegget gjorde inntrykk på meg, og i en om enn noe søkt forlengelse av dette tenker jeg at luftslottene vi bygger i sosiale medier paradoksalt nok bidrar til at vi distanserer oss fra hverandre heller enn å nærme oss hverandre. Dette ved at den selektive selvpresentasjonen kan tenkes å bygge en mur, en mur som øker terskelen for den genuine mellommenneskelige kontakten heller enn å bryte den ned.

Skårderud skriver at det er lite sammen i selvhjelpslitteraturen – jeg vil hevde at det er tilsvarende lite sammen i sosiale medier. Her i form av gjenkjennelsesfaktor i bildene vi velger å vise fram. Jeg vet ikke med deg, men jeg er ikke en veldig stor fan av denne utviklingen.

Hva sier du, er du med på å rive ned luftslottene? Jeg kan begynne med å si at jeg spiste frokost i sengen i dag, at jeg sølte blåbær, og at jeg antagelig kommer til å gjøre det samme i morgen.

 

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.