Trigger warning: denne teksten vil gi deg et innblikk i min subjektive sannhet, ispedd en god dose sarkasme og overdrivelser. Du er herved advart, men føl deg fri til å bli krenket.
Ifølge American Psychological Association er kultursjokk kjennetegnet av «ensomhet, engstelse og forvirring» som kan oppstå i møte med en fremmed kultur (1)American Psychological Association. (u.å.). Culture shock. I APA Dictionary of Psychology. Hentet 4. september 2022, fra https://dictionary.apa.org/. Ganske seriøse greier med andre ord.
I kjent clickbait-stil kan man lese i VG at kultursjokk ikke bare er forbeholdt kryssing av landegrenser. Ferske studenter som flytter fra bygd til by, eller bare til en annen landsdel, kan også oppleve fenomenet. Det er selvfølgelig interessant å lese om at Oslo-jenta Ida (20) ikke vet helt hvordan hun skal kle seg til bygdefest, men la oss dykke enda litt dypere (2)Hellem-Hansen, V. (2022, august 28). Studentene overrasket: − Usikker på hvordan man skal kle seg. vg.no. https://www.vg.no/i/g65Kb1.
Å befinne seg i individualismens høyborg har kanskje ført til at vi glemmer hvor viktig gruppetilhørighet er for vår sosiale identitet, og at vi tilhører mange av dem samtidig (3)Haslam, S. A., Ellermers, N., Reicher, S., Reynolds, K. J., & Schmitt, M. T. (2010). The social identity perspective today: An overview of its defining ideas. I T. Postmes & N. R. Branscombe (Red.), Rediscovering social identity: Key readings. Psychology press. Hvis jeg ba deg tegne hånden din og beskrive en del av deg selv i hver finger, ville du sannsynligvis skrevet noe sånt som «student», «østlending» eller «nordmann» i minst en av dem. Gruppene vi tilhører er viktige for vår sosiale identitet, og vi tilhører mange av dem samtidig .
Hvis jeg så ba deg om å «fjerne» en og en finger helt til du satt igjen med kun én identitetsmarkør, ville du kanskje følt deg litt støtt? Som om viktige elementer av den du er ikke fikk plass; som om hele deg som menneske ble ignorert. Det kritiske sosialpsykologiske perspektivet kalt Interseksjonalitet ville i hvert fall predikert det.
Perspektivet postulerer, løst gjenfortalt, at de gruppene man tilhører ikke kan skilles fra hverandre. Summen av et individs identiteter fører derfor til unike opplevelser av marginalisering, som ikke kan identifiseres hvis man ser på gruppene hver for seg (4)Bowleg, L. (2017). Intersectionality: An Underutilized but Essential Theoretical Framework for Social Psychology. I B. Gough (Red.), The Palgrave Handbook of Critical Social Psychology (s. 507–529). Palgrave Macmillan UK. https://doi.org/10.1057/978-1-137-51018-1_25. For eksempel vil en minoritetsungdom som også er skeiv ha en unik opplevelse som ofte blir usynliggjort, det vi kaller interseksjonell usynlighet (5)Bowleg, L. (2017). Intersectionality: An Underutilized but Essential Theoretical Framework for Social Psychology. I B. Gough (Red.), The Palgrave Handbook of Critical Social Psychology (s. 507–529). Palgrave Macmillan UK. https://doi.org/10.1057/978-1-137-51018-1_25. Kanskje har myndighetene, med bare gode intensjoner, lagd en tiltakspakke som retter seg mot minoriteter uten å ta hensyn til kjønns- og seksualitetsmangfoldet i denne gruppen?
Hvis vi drar den litt langt, kan vi tenke interseksjonelt om kultursjokk i studietiden også. Uten å påstå at jeg blir utsatt for marginalisering, tenker jeg at det kan være en nyttig forlengelse av perspektivet. Personlig er mine fingre fylt med ord som «bygdekvinne» og «arbeiderklasse», kanskje også en liten «løvetannbarn». Samtidig har jeg reist mye, bodd i utlandet og hører slavisk på podcasten Med All Respekt, noe som kanskje får meg til å fremstå som en slags latinaenes Ola Halvorsen.
Det er kanskje ikke bare den store nye byen som er annerledes og skummel. Det er dobbeltheten ved å være privilegert nok til å studere på et «prestisjestudie», samtidig som man har vokst opp uten en eneste bokhylle, og med foreldre som aldri tok høyere utdanning enn grunnskolen. Plutselig skal man konversere med folk som har to foreldre som også er psykologer, og som syns at alt annet enn høykultur er harry. Da oppstår et dilemma: skal man prøve å være konform, og potensielt ikke gi uttrykk for noe som er viktig for egen identitet? Eller skal man stolt fortelle at ungdomstiden var preget av grøftefylla og hardt arbeid, og at man aldri har sett en kunstutstilling?
For min del blir det et kultursjokk å komme hjem også. Plutselig er du ikke lenger habituert til din smårasistiske onkel, fordi du er en del av et liberalt og progressivt studiemiljø. Plutselig må du forklare Tante Berit at sosioøkonomisk status har mer (les: noe som helst) å si for kriminalitetsraten blant minoriteter enn hudfarge (!!!), selv om du vet at hun kommer til å se på deg som en bedrevitende Erasmus Montanus.
Resultatet: man ender opp med å føle seg litt for «bygd» for byen, og litt for «by» for bygden. Eksempel: her sitter jeg og skriver en kvasi-intellektuell artikkel mens jeg hører på spillelisten «Country Instrumentals». Men kanskje er det en bra ting, at psykologer har med seg ulike gruppeidentiteter og erfaringer?
Her begynner vi kanskje å snakke om representasjon. Som hvit cis-kvinne kan jeg på ingen måte påberope meg mangfoldskortet, men kanskje det kan være fint for noen å ha en psykolog de kan kjenne seg litt igjen i? Kanskje burde fremtidens inntaksrutiner på norske universiteter tatt hensyn til mer enn bare kjønn, og heller tenkt interseksjonelt om kjønn, klasse, etnisitet… Lista er lang.
Så, til slutt, la oss tenke litt på kjønnskvoteringen vi nylig har innført på profesjonsstudiet. Fører den til økt mangfold i psykologbestanden? Eller til en økning i (hvite) middelklasseungdommer som tilfeldigvis er menn? Tror vi at «Arne» (15) som har lav sosioøkonomisk status, kommer fra bygda og elsker råning vil kjenne seg mer igjen i sin hypotetiske behandler med Dostojevski i bokhylla, midtskill og vintage New Balance-sko bare fordi han definerer seg som mann?
Referanseliste