Kjære nybegynner, hils på systemet

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

Modern_Zamanlar_Filmi (1)

Jeg hadde ikke forutsett at jeg skulle stå i fare for å miste hele mitt engasjement for å jobbe klinisk i møtet med dette systemet som krever så mye av oss og samtidig begrenser vår faglige frihet, skriver psykolog.

Tekst: Kristin Huang
Psykolog og tidligere student ved profesjonsstudiet i psykologi, UiB

Realitetsorientering

Jeg vil tro de fleste av oss som velger å jobbe klinisk når vi er ferdig utdannede psykologer har tenkt over at en slik jobb kan være vanskelig, fordi vi må tåle å stå i andres smerte og høre om triste skjebner. Kanskje mange – i alle fall jeg – har tenkt at det terapeutiske vi kan få til ville veie opp for belastningen som ligger til yrket. Jeg har imidlertid vært nødt til å realitetsorientere meg litt vekk fra denne idealismen: Det er vanskeligere enn jeg trodde å være psykolog. Det jeg hører går inn på meg, jeg tenker ofte på hvordan pasientene mine har det, om de lever til neste time. Men idealismen fikk en tilleggsknekk som jeg ikke hadde forutsett.

Saken fortsetter under annonsen

Jeg var nemlig ikke forberedt på møtet med systemet.

Mange nyutdannede psykologer starter karrierene sine innenfor psykisk helsevern eller rusfeltet. Min oppfatning er at flertallet jobber innen spesialisthelsetjenesten, hvor det er klare forventninger til psykologer, og som nyutdannet oppleves dette trygt. Jeg skal utrede, behandle og hjelpe mennesker som sliter psykisk. Lettere sagt enn gjort, forresten.

Pakkeforløpene
Men jeg skal også skrive notater, henvisninger, uttalelser, og brev, forholde meg til andre instanser og pårørende, ta telefoner, gå på møter, i blant veilede førstelinjetjenesten, og mene noe viktig. Helst skal jeg gjøre dette på kortest mulig tid, med færrest mulige konsultasjoner. Vi er underlagt de kommende pakkeforløpene, og fra og med 2017 er det innført innsatsstyrt finansiering, eller ISF, også i psykisk helsevern og rusbehandling. Skepsis til en slik finansieringsordning (også i somatikken) er begrunnet med betydelig mer administreringsarbeid, og enda mer økt oppmerksomhet på hva som genererer inntekt eller ikke.

Byråkrati eller terapi?
Ord som produksjonskrav, effektivisering, fristbrudd, registrering, koder, og prosedyrer preger diskursen både på arbeidsplassen og gjennom jungeltelegrafen blant kullinger og i fagmiljøet. Selv om vi skal passe våre egne tålegrenser, ligger likevel forventningen om å ta inn nye og avslutte gamle. Det føles dårlig når jeg ikke kan ta inn flere for å kunne være tilstede for de jeg allerede har. Skal det være slik at det skal føles bra å avslutte et forløp, ikke fordi terapien nødvendigvis var så vellykket, men fordi jeg har fått unnagjort en sak? Jeg forstyrres av den indre dialogen jeg ofte har med meg selv: Kan de få hjelp et annet sted? Fungerer de nok til å avsluttes? Våre faglige vurderinger skal ikke forringes av presset dersom vi tenker at en pasient trenger mer, men når man er ny er det lett å trekke ens vurderinger i tvil. Det gode møtet med medmennesket som vi så veldig gjerne vil hjelpe forsvinner oppi de byråkratiske kravene, og jeg har ofte følt at jeg jobber i et byråkratisk system som er uforenelig med psykoterapiens verdigrunnlag.

Begrenser vår faglige frihet
I regjeringens visjon om å skape brukernes helsevesen, er ISF kun ett av de aktuelle temaene for oss i 2017. Hensikten er å styrke pasientrettigheter, brukermedvirkning og tilbud i psykisk helsevern og rus. Dette skal gjøres ved å bli likere somatikken. Journal på nett er innført i Helse Vest, det er nye helsekrav til førerkort, og pakkeforløpet kommer. Det føles ofte som jeg driver med logistikk og kundeservice fremfor psykoterapi. Jeg hadde kun sett for meg faglige utfordringer når jeg skulle begynne å jobbe, og det alene kan være overveldende fordi vi kommer så nær andres lidelse. Men jeg hadde ikke forutsett at jeg skulle stå i fare for å miste hele mitt engasjement for å jobbe klinisk i møtet med dette systemet som krever så mye av oss og samtidig begrenser vår faglige frihet. I løpet av de fem månedene jeg har jobbet har jeg måttet forholde meg til flere nye ordninger og systemkrav som jeg ikke hadde forventet i det hele tatt.

Heldigvis jobber jeg et sted hvor jeg føler meg ivaretatt. Jeg kan be om avlastning, og oppfordres til å utforske psykologrollen. Ikke alle opplever det samme. Profesjonsutdanningen har fått tiltakende høy status, og prestasjonsgenerasjonen inntar studieplassene. I ønsket om å hjelpe vanskeligstilte mennesker ligger det allerede mye til rette for at nyutdannede skal føle seg mislykket. Det er synd at det stilles krav som verken gagner oss eller pasientene, som stjeler fokuset vekk fra motivasjonen jeg hadde for å bli psykolog i utgangspunktet.

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Annonse