Kjære november

Illustratør

Klagesangen begynner å ta form blant lesesalradene. Hvitt på hvitt. Stramme rader og rette rygger. Hamringen på tastaturene bygger seg opp til mektig crescendo. 

August. Vaskeekte sommerminner ble vasket bort. Vi vendte hodene mot Bergen. Tømte bager, svarte søppelsekker, pappesker, hodene våre ut i nakne hvite rom. Hang kroppene våre ut av vinduer i studentboliger på Fantoft, fjerde etasje på Danmarksplass, tuppen av Nordnes, i trange smau og gater. Runde myke ansikter slengt hardt ned i brosteinsbyen. Det var nå studentlivet skulle begynne. 

Fadderuke glir over i pensum, anbefalt litteratur, og plutselig sitter du der å gaper over libido og thanatos, lar blikket urolig flakke mellom Facebook og SNL. Forelesningsrekker. De du ikke rekker. Mister grepet på hva du tenkte dette skulle bli. Den samme ruta, ti grader kaldere. Fanget av rutinen, de stramme rekkene med leseplasser. De samme kritthvite leselysene slukker leselyst. Plettfrie notatbøker blir kludra til. Dette skal du kunne utenat! Knitringen fra matpakker og slurping fra hvite og oransje kaffekopper. Hestehalehoder med kneiset nakke over bøkene: sitter vi i båsene våre, med støydempende headset og streker opp rette linjer i vår egen og andres psyke. 

Høstmorgen som i forfall, frafall. En matt hinne over vinduene. All skitten. Fugledritten. Mens vi henger fra oss en dag til, og enda en, i lyse senger fra IKEA. Skittentøyet hoper seg opp. Fortsatt en halv måned igjen før studielånet utbetales. Det blir ikke kaldere nå, ikke våtere. Det blir kaldere. Det blir våtere. Bergens evige regn rammer inn den hvite klossen vi sitter i. Livsgnisten renner ned mellom brosteinen på vei til fakultetet. Lag på lag stabler vi på plass det vi kan. Kopper med innskrumpede kafferester. Kropper plassert pertentlig på linje. Lag på lag med hvitt. Kaster jeg bort tiden nå? Kaster opp i mørke hjørner. Det drypper mørke kaffeflekker ned på hvite ark. 

Bevegelse eller stagnasjon. Alltid i bevegelse. Alltid vendt mot noe. Vi ruller steiner oppover bakken. Hver vår stein, slik som Sisyfos, kaster vi aldri blikket bakover. Men har jeg noen tyngde? Veier steinen mer enn meg. Kjenner jeg kanskje ikke kroppen min? Frigjort. Løslatt. Jeg forvalter min egen frihet. Endeløse valg blir til tomme skygger. Beveger oss inn i hverandres skyggelandskap. Urolige blikk på de andres rygg. De sitter forstenet på sine faste plasser. Brosteinkropper. Mykt blir hardt. Vi må bli harde for å trenge inn i hverandres ulykke! 

Eksamen snart, eksamensangst, eksamen over. Repeat. Delete. Skriver de samme ordene om og om igjen. Repeat. Delete. Repeat. Delete. Øvelse gjør mester. Spiser gamle middagsrester. Forsøker å nøste opp våre sprelske usammenhengende tanker. November kaster mørke skygger i lyse sinn. Alt en savner, blir tydeligere. Nærhet. Vi kaster lengselsfulle blikk på klokka, hverandre. Klamrer oss fast til bordplatene. Kaffekoppene. Kroppene. Kjære, la meg trenge gjennom deg. 

Annonse