Psykologer i både offentlig og privat sektor står overfor forventninger om stadig mer kostnadseffektiv behandling. Dette er en uunngåelig konsekvens av drift innenfor rammene av et kapitalistisk system. I de fleste andre sektorer er effektivisering gjennom digitalisering og automatisering en foretrukken løsning. Denne situasjonen tvinger frem spørsmålet – trenger vi egentlig menneskelige psykologer?
I møte med stadig mer sofistikerte former for kunstig intelligens er det blitt spådd at all verdens ulike typer arbeid vil automatiseres. Slik føyer denne teksten seg inn i en lang rekke dommedagsprofetier. Den overordnede påstanden er at også psykologarbeid presses i retning av stadig effektivisering som en uunngåelig konsekvens av dets plass i det kapitalistiske systemet, og at det er en overhengende fare for at betydelige deler av det terapeutiske arbeidet som i dag gjøres av psykologer, i relativt nær fremtid kan gjøres av maskiner. For å kunne diskutere konsekvensene effektivisering (og, som en forlengelse av dette – automatisering) kan ha både for psykologien som felt og psykologer som yrkesgruppe, er det nødvendig først å peke på hvilke samfunnsmessige mekanismer som ligger bak og driver denne prosessen.
Staten og kapitalen
Psykologien forstås utenfor den samfunnsmessige, sosiale konteksten den finner sted innenfor. I Norge innebærer det at en reell forståelse for psykologisk arbeid (som alt annet arbeid) må ta utgangspunkt i at det finner sted innenfor rammene satt av den kapitalistiske måten å organisere økonomien på – altså, klassedelt mellom de som lever av å eie (kapitalister) og de som lever av å selge arbeidskraft (arbeidere), karakterisert av produksjon med mål om salg for profitt. Dette innebærer at måten det arbeides på og målene det arbeides mot begge er tett knyttet til den totale avhengigheten den kapitalistiske økonomien har for kontinuerlig profitabilitet, altså, at økonomiske investeringer statistisk tenderer mot å gi gevinst. Uten reelle muligheter for profitt er det lite hensiktsmessig å investere, og uten investeringer skapes og reproduseres ikke arbeidsplasser. Samfunnet slik det er organisert i dag er vi med andre ord fundamentalt avhengig av at investeringer holdes profitable.
Det er blitt skrevet at historien om det moderne samfunn er historien om klassekamp. I konflikten om fordelingen av verdiene som skapes i den kapitalistiske økonomien er et av eiernes viktigste virkemiddel den stadige effektiviseringen av produksjonen. Når det investeres i mer effektive produksjonsmidler senkes lønnskostnadene for hver produserte vare eller tjeneste, slik at den mulige profitten knyttet til salget av den øker. Når én bedriftseier har gjort dette, får hen også en fordel over konkurrentene på markedet. Dermed må de andre eierne enten få på plass tilsvarende effektiviseringstiltak, eller, over tid, bli utkonkurrert. Sagt med andre ord – effektiviseringen er ikke tilfeldig. Det kapitalistiske markedet tvinger den frem, og den er slik en uunngåelig tendens i dagens samfunn.
Den kapitalistiske konkurransen om profitt finner ikke sted bare mellom bedrifter. Også nasjonalstater er tett knyttet til den kapitalistiske konkurransen, fordi deres nasjonale økonomi, både i form av privat forbruk og formue og i form av inntektsgrunnlaget for staten selv, er avhengig av at næringslivet er profitabelt. En av statens roller innenfor det kapitalistiske systemet blir derfor, på ulikt vis, å sikre profitabilitet gjennom ulike støttefunksjoner, for slike å holde på og trekke til seg investeringer. De mest velkjente av disse funksjonene, i tillegg til et forutsigbart og pålitelig lovverk, er tilgang på helsehjelp og utdanning, hvis funksjoner henholdsvis er å sikre at så mange arbeidere som mulig er i helsemessig form til å produsere, og å effektivisere produksjonen de foretar seg for eksempel ved å gjøre dem i stand til å utføre mer teknisk krevende produksjonsprosesser. Staten spiller med andre ord en viktig rolle i utviklingen av et gitt samfunns tilgang til human kapital. Jo bedre støttefunksjoner en stat kan tilby, jo bedre betingelser har næringslivet for å kunne konkurrere mot bedrifter som ikke har den samme tilgangen til slike støttefunksjoner. Poenget her er ikke å påstå at velferdstjenestenes eneste funksjon er å sikre profitt, men at dette er ett av flere motiver, og at velferdstjenestene, deriblant arbeidet psykologer utfører, bør forstås i lys også av dette forholdet.
Samtidig er det betydelige begrensninger på nasjonalstatens muligheter for å tilby velferdstjenester. Ett viktig forhold er den stadige konkurransen mellom ulike stater for å tiltrekke seg og holde på investeringer, som danner inntektsgrunnlaget for staten. Mens muligheten for å tilby støttefunksjoner er et virkemiddel i denne sammenheng, er et annet viktig forhold nivået på og omfanget av skatter, avgifter, og reguleringer av ulike slag. Staten må dermed til enhver tid balansere forholdet mellom utgiftene skatter, avgifter, og reguleringer utgjør for næringslivet, og tjenestene den kan tilby som gagner næringslivet. Slik ender staten i en posisjon hvor den må kutte utgifter der den kan for å trekke til seg investeringer, og samtidig tilby gode støttefunksjoner.
Effektivisering er i så måte et viktig virkemiddel som i hvert fall i teorien kan bidra til løse begge utfordringene staten står overfor.
Psykologen under kapitalismen
På denne bakgrunn ser vi de underliggende mekanismene for effektiviseringen av psykologarbeidet, og hvordan de gjør seg gjeldende i både offentlig og privat sektor. Fordi psykologer er relativt høytlønnede, har det offentlige et ekstra insentiv for å effektivisere (les: kutte) nettopp blant psykologer. Måten effektivisering utspiller seg på varierer stort avhengig av feltet det er snakk om. I tjenestesektoren effektiviseres eller automatiseres ytelsen av tjenesten på ulikt vis. Sistnevnte finner sted for eksempel når tjenestene til banker overføres til nettbanker, slik at man ikke lenger trenger å ansette mennesker for å yte banktjenesten.
Begge disse typene effektivisering ser ut til å spille seg ut i psykologarbeidet i dag. I det offentlige helsevesenet forventes det at hver psykolog skal behandle stadig flere pasienter på stadig kortere tid, og at pasientene selv skal bruke kortere tid på å bli friske. Det kommer til uttrykk blant annet i form av at pasientene som får tilbud om behandling, får tilbud om noen få timer i form av pakkeforløp som ikke alltid treffer pasientens reelle behov.
Helse Bergen har siden 2014 tilbudt behandling gjennom programmet «eMeistring» – en type terapeutveiledet internettbasert behandling basert på kognitiv atferdsterapi. I denne behandlingsformen tar terapien primært form av et opplegg pasienten følger over nett. Terapeuten og pasienten interagerer relativt lite, og denne interaksjonen finner sted i form av tekstmeldinger over nett. Dette utgjør en type automatisering av terapeutisk arbeid.
Det er særlig denne siste formen for effektivisering som fremstår som et reelt alternativ til behandling ansikt til ansikt. Allerede i 2018 – før koronapandemien – viste forskning av FHI at terapeutveiledet internettbehandling hadde en effekt sammenlignbar med kognitiv atferdsterapi ansikt til ansikt, og at kostnadene var på omtrent samme nivå (1)Elvsaas, I. K. Ø., Stoinska-Schneider, A., & Smedslund, G. (2018). Terapeutveiledet internettbehandling ved psykiske lidelser–en fullstendig metodevurdering.[Therapist‐supported internet therapy for mental disorders–a health technology assessment].. Det er ikke urimelig å anta at ytterligere forbedring av den digitale infrastrukturen knyttet til behandlingstilbudet kan gjøre kostnadene lavere, og at mer erfaring i behandlingsformen kan gjøre effekten bedre. Slik utgjorde eMeistring allerede i 2018 et godt alternativ med betydelig større muligheter for effektivisering enn tradisjonell behandling.
Siden den gang har vi bevitnet betydelige forbedringer i kunstige intelligenser, spesielt knyttet til tekstgenerering. Tjenester som ChatGpt viser at potensialet for denne typen teknologi er stort. For omkring 25 år siden var internett av begrenset utbredelser i Norge sammenliknet med i dag, og kompleksiteten i mulighetene det tilbyr har økt eksponentielt. Det samme kan sies om den teknologiske utviklingen på andre områder. Dersom en liknende tendens viser seg i den videre utviklingen av kunstige intelligenser knyttet til tekstgenerering, vil det ikke være urimelig å anta at de, kombinert med tjenester som eMeistring, kan erstatte det terapeutiske arbeidet som utføres av svært mange psykologer innen 25 år er gått.
Hva må gjøres?
Fordi denne utviklingen følger nesten uunngåelig av helt grunnleggende mekanismer i det kapitalistiske systemet, er det lite som kan gjøres for å stoppe utviklingen. Dersom fremtidig forskning peker mot at terapeutveiledet internettbehandling (med eller uten en menneskelig terapeut) er like effektivt som eller bedre enn behandling ansikt til ansikt, er det dessuten vanskelig å argumentere for at noe bør gjøres, annet enn å heie frem terapeutmaskinen.
Det er likevel ett forhold som er verdt å merke seg. Fordi terapeutveiledet internettbehandling primært er basert på kognitiv atferdsterapi, har behandlingen også, per nå, de samme eventuelle svakhetene denne typen behandling har.
Det betyr at terapeuter som arbeider på en måte som enda ikke lar seg automatisere, og som mener å kunne løse utfordringer som vanskelig lar seg adressere ved bruk av kognitiv atferdsterapi, foreløpig står i mindre fare for å automatiseres vekk.
På den bakgrunn kan denne teksten forstås ikke bare som en dommedagsprofeti for den kognitivt orienterte terapeut, men også som et velment råd:
Vordende psykolog – vær var på for tung forankring i en terapeutisk retning som fort kan automatiseres vekk.
Rettelse: I første publikasjon av denne artikkelen stod det at ChatGPT ikke hadde bestått Turing-testen. Det har ChatGPT nå gjort.
Referanseliste