Selvmord er et stort helseproblem verden over. Det påvirker ikke bare det suicidale individet, men etterlater også vonde spor hos nær familie, venner og samfunnet som helhet. I Norge dør hele 500-600 personer av selvmord hvert år, noe som har holdt seg stabilt de siste 15 årene. Forskning på nye og bedre forebyggende tiltak og intervensjoner for selvmord er dermed viktig for å dempe denne trenden.
Katarsis besøkte årets Septemberkonferanse om traumer og utenforskap arrangert av Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Det var fullt i salen da Murad Khan, professor i Psykiatri fra Pakistan, gikk på scenen under konferansens andre dag. Mange var tydelig spente på å høre hans foredrag om selvmord og rollen til stigma, religion og kultur i selvmordsforebygging. Kanskje kunne vi få nye impulser på hvordan Norge kan arbeide forebyggende med selvmord i tiden fremover?
Hvorfor studere selvmord i lys av religion og kultur?
– Det er økt immigrasjon, økt globalisering, og det finnes få samfunn som ikke er multikulturelle. Helsesystemet må derfor være i stand til å møte pasienter fra ulike kulturer, religioner og etniske bakgrunner. Dette er nemlig faktorer som påvirker selvmordsatferd og hjelpesøking, innleder Khan.
Videre sier han at selv om noen risikofaktorer som for eksempel tidligere selvmordsforsøk og lav sosioøkonomisk status er universelle, er også mange risikofaktorer forskjellige på tvers av land, kulturer og religioner.
– Generelt sett er det å være religiøs en beskyttende faktor for mental helseproblematikk og reduserer risikoen for selvmord/selvmordsforsøk.
Khan hevder videre at muslimske land og muslimsk befolkning i andre land har lavest selvmordsrater verden over. Islam fordømmer selvmord, og ser på handlingen som en utilgivelig synd. I tillegg blir selvmord fremdeles regnet som en kriminell handling i flere muslimske land hvor mange av lovene er religiøst basert, som for eksempel i Pakistan og Kuwait.
Målet for forebygging blir da avstigmatisering av selvmordstanker samtidig som man må opprettholde stigma rundt selve selvmordsakten.
– Kriminalisering og fordømmelse av selvmord kan ha en positiv avskrekkende effekt, og kan være bidragende faktorer til lave selvmordsrater i Islam.
Samtidig understreker han at kriminalisering og fordømmelse også kan bidra til at mennesker ikke søker hjelp med selvmordstankene grunnet redsel for blant annet utenforskap, politianmeldelser og stigmatisering.
Videre trekker Khan frem faktorer som støttende miljø, færre skilsmisser og forbud mot alkohol som mulige årsaker til at Islam har lavest selvmordstall i verden. Alkoholforbruk kan ofte være en bidragende faktor til selvmord, og øker hastigheten i prosessen fra depresjon til forsøk på selvmord. Å være skilt eller ugift er også en risikofaktor. Det at Islam forbyr alkohol, samtidig som skilsmisser er mindre vanlig, kan således være med på å forklare de lave selvmordsratene i den muslimske befolkningen.
– Selvmord hos unge gifte kvinner er overrepresentert i Islam, forteller Khan.
Han trekker frem at ekteskap globalt sett er en beskyttende faktor for selvmord, men at trenden ikke er å finne hos muslimske kvinner. Dette kan ha sammenheng med vold i hjemmet, samt tvangsekteskap.
Hvorfor er stigma viktig i forebygging av selvmord?
– Stigma rundt psykisk sykdom reduserer sannsynligheten for å søke hjelp med selvmordstankene.
Han trekker frem en studie fra 2003 på selvmordsforebygging fra et pasientperspektiv, hvor tidligere suicidale ble intervjuet om sin bedringsprosess. Resultatene viste at tre fjerdedeler av pasientene var i kontakt med psykiatriske tjenester og at denne kontakten generelt sett ble vurdert som nyttig.
– Avstigmatisering av psykiske lidelser og behandling blir dermed et viktig fokus for selvmordsforebygging.
Over 90% av selvmordsforsøk er knyttet til underliggende psykiske lidelser. Å redusere negative holdninger til psykiske lidelser blir dermed et viktig fokus for å minske terskelen for pasienter i å ta kontakt med helsevesenet.
– Sosiale nettverk ble i studien vurdert like nyttig som psykiatriske tjenester hos halvparten av pasientene som diskuterte følelsene sine med venner eller slektninger. Dermed blir det også viktig å legge vekt på forebyggende tiltak med fokus på å styrke pasientens sosiale nettverk.
Samtidig som Khan understreker at redusering av stigma rundt mentale lidelser er viktig, mener han også at vi ikke ønsker å avstigmatisere selvmord og selvmordsforsøk. Han trekker frem eksemplet på hvordan stigmatisering av røyking har hjulpet med å redusere antallet som røyker. Videre forteller han om de skadelige effektene som kan følge medias normalisering av selvmord og om hvordan feil fremstilling i media kan gjøre selvmord til et mer akseptert og rimelig alternativ.
Målet for forebygging blir da avstigmatisering av selvmordstanker samtidig som man må opprettholde stigma rundt selve selvmordsakten.
Kan vi lære av Islam?
Det sterke stigmaet mot selvmord i Islam har en bakside. Man straffes med fengsel og økonomiske bøter i land som Pakistan. Trakassering og utestenging av offeret og han/hennes familie er heller ikke uvanlig etter selvmordsforsøk. Dette fører blant annet til at man i flere muslimske land mangler presis statistikk på forekomst.
Tallene på selvmord i de islamistiske landene baserer seg hovedsakelig på estimater. Dette er en mulig svakhet ved Khans datagrunnlag. Forsøk på å skjule selvmord og selvmordsforsøk grunnet redsel for straff fra myndighetene og stigmatisering fra religionen, gjør studier vanskelig å gjennomføre. Kahn nevner også selv å ha mistanke om grov underrapportering av selvmordstilfeller og selvmordsforsøk i de muslimske landene.
Selv om ulovliggjøring og fordømmelse av selvmord ikke er aktuelt for Norge, kan vi kanskje likevel lære noe av Islam om ekteskap, alkoholforbruk og om det religiøse støttende miljøet. Hvis vi fremover kan fortsette med fokus på åpenhet rundt psykiske lidelser, og samtidig huske på at noe stigma rundt rundt selvmord kan være nyttig vil vi kanskje være på rett vei?