Jeg sitter ofte og tenker. Grubler. Funderer. På hva, tenker du kanskje? Vel, spør du meg, så spør jeg deg. Jeg greier ikke helt å sette fingeren på alle disse tankene. Men tenke, det gjør jeg jo. Ofte tar jeg meg selv i å tenke at jeg skulle ønske at jeg tenkte kulere tanker. Du vet, om verdensrommet, koronakrisen og alt midt imellom. Jeg tenker altså ofte på egne tanker. Metatanker, rett og slett. Det er vel ganske kult, er det ikke? Men så var det det da, at man har liksom ikke så mye å bidra med når det eneste man greier å tenke er tanker om egne tanker og at egne tankers tanker ikke er kule nok. Har du tenkt på det, du?
Jeg tenker at du tenker at disse tankene ble litt kronglete formulert. Og det kan jeg strekke meg til å si meg enig i. Men så kom jeg til å tenke. Har du tenkt på hvordan det å skulle formulere hva man tenker på, faktisk kan være ganske vanskelig. At det å skulle reformatere tanker og tenkt innhold til ord og meningsfulle samtaler, faktisk er en kunst. Dette har jeg faktisk aldri selv tenkt på, men jeg tenkte på det samtidig som jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle skrive. Så da skrev jeg en tanke jeg hadde om en tanke og så lurer jeg på om du har tenkt på det samme. Tenk da. Tenk om vi er flere som har tenkt samme tanke, uten å vite at den andre hadde den samme tanken. Tenker du som meg, at dette ble litt mye? Tenk litt på den, mens jeg går og lager meg en kaffe.
Jeg drikker ofte kaffe. Svart, liten, enkel. Jeg sitter ofte og tenker mens jeg drikker denne kaffen. På hva, tenker du kanskje? Vel, du har vel kanskje skjønt at ting er ganske kaotisk. Og det trenger jeg ikke en gang strekke meg for å si meg enig i. Men så kom jeg til å tenke. Hva er det med denne kaffen som får meg til å tenke? Hva har de puttet i disse bønnene som setter så fart på systemet at det føles som om hjernen min slår hjul, men midt i bevegelsen bestemmer seg for å gjøre baklengs salto i stedet? Du tenker kanskje nå, at hva i alle dager er det hun babler om. Tenker hun virkelig at tankens kraft ligger i en kopp rykende vann og kvernede bønner? Jeg skjønner godt at du tenker disse tankene. Jeg tenker på dette selv hele tiden. Hva i alle dager er det hun babler om. Enda en metatanke. En tanke om en annen tanke, men ingen tanker som gir mening. Tenk om en av disse tankene faktisk hadde gitt mening, da. Det hadde vært noe, det.
Jeg sitter ofte og tenker. Om du ikke allerede har skjønt det, tenker jeg ganske mye. Og så drikker jeg litt kaffe, og lurer på om andre tenker på det samme. Jeg har lyst til å spørre, men har skjønt såpass at det å spørre andre om deres tanker, det er ganske utenkelig. Så da går jeg i stedet rundt og tenker på om jeg er den eneste som tenker disse tankene. At jeg skulle ønske at jeg tenkte kulere, kunne litt mer og at jeg greide å formulere egne tanker og meninger til noe som faktisk gir mening for et annet tenkende hode. Og så lurer jeg på om andre faktisk tenker. Eller er jeg den eneste med tanker om egne tanker og at andre ikke tenker i det hele tatt. Og det, det er en ganske skremmende tanke, det tenker i alle fall jeg.