Jeg kan egentlig ingenting

Illustratør

En bedrager er en person som utgir seg for å være noe annet enn han er. Det er mange som anser seg selv som en bedrager uten å være det, og som mener de har lurt alle rundt seg til å tro at de kan noe de ikke kan.

Slike følelser blir referert til som The Impostor Syndrome eller bedragersyndromet. Til tross for at de er absolutt ansvarlige for sin suksess lever de i frykt for å bli oppdaget eller eksponert, og er overbevist om at de er langt fra så kompetente som andre oppfatter dem som (1)Clance, P. R. & Imes, S. A. (1978). The Impostor Phenomenon in high achieving women: Dynamics and therapeutic intervention. Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 15(3), 241-247. doi:10.1037/h0086006. Fenomenet er særlig tilstede blant dyktige mennesker, der forskning peker mot høyere utdanning (2)Villwock, J., Sobin, L. B., Koester, L. A. & Harris, T. M. (2016). Impostor syndrome an burnout among American medical students: A pilot study. International Journal of  Medical Education, 7, 364-369. doi:10.5116/ijme.5801.eac4 og prestisjeyrker (3)Leach, P. K., Nygaard, R. M., Chipman, J. G., Brunsvold, M. E. & Marek, A. P. (2018). Impostor Phenomenon and burnout in general surgeons and general surgery residents. Journal of Surgical Education, 76(1), 99-106. doi:10.1016/j.jsurg.2018.06.025 som domener der bedragersyndromet er særlig utbredt.

Følelsen av å ikke være god nok kan få en til å jobbe ekstremt hardt og sette uoppnåelige mål for egen prestasjon, som igjen kan føre til høyere sjanse for utbrenthet (4)Parkman, A. (2016). The Impostor Phenomenon in higher education: Incidence and impact. Journal of Higher Education Theory and Practice, 16(1), 51-60.. Hvordan kan disse menneskene fortsette å tro at de ikke er gode nok etter gjentatte erfaringer med det motsatte? Svaret kan ligge i feilaktig tenkning.

 

Feilattribuering og kognitive bias

For det første fremhever Clance og Imes, som først definerte begrepet i 1978, at syndromet er karakterisert av en forstyrret attribusjonsprosess, der personen ikke er i stand til å attribuere suksess til egen evne. Suksessen blir istedet attribuert til høy innsats, overarbeid eller flaks, mens nederlag blir attribuert til manglende evne (5)Clance, P. R. & Imes, S. A. (1978). The Impostor Phenomenon in high achieving women: Dynamics and therapeutic intervention. Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 15(3), 241-247. doi:10.1037/h0086006.

Samtidig som de undervurderer egne evner, vil personer påvirket av bedragersyndromet systematisk overvurdere andres, og tar heller ikke med i beregningen hvilken innsats andre må inngå i for å oppnå suksess (6)Thompson, T., David, H. & Davidson, J. (1998). Academic and affective responses of impostors to academic success and failure outcomes. Personality and Individual Differences, 25(2), 381-396. doi:10.1016/S0191-8869(98)00065-8. På denne måten utviser de den fundamentale attribusjonsfeilen, som beskriver tendensen til å forklare egen atferd utifra situasjonsfaktorer og andres atferd utifra personlige egenskaper (7)Svartdal, F. (2017). Fundamental attribusjonsfeil. Store Norske Leksikon. Hentet 14.april 2019 fra https://snl.no/fundamental_attribusjonsfeil.

Ved å bare vie oppmerksomhet til mislykkede forsøk og neglisjere suksess, vil personer med bedragersyndromet ha minnet av nederlag mer tilgjengelig, og vil umiddelbart dra dette frem i møte med en utfordrende oppgave (8)Kahneman, D. (2011). Thinking, fast and slow. New York, NY: Farrar, Straus and Giroux. Videre vil de bedømme sannsynligheten for nederlag som høyere enn sannsynligheten for suksess ettersom de anser mislykkede forsøk som representative for deres prestasjon (9)Kahneman, D. (2011). Thinking, fast and slow. New York, NY: Farrar, Straus and Giroux.

Denne tankegangen kan igjen bli forsterket av fenomenet regresjon mot middelverdien, som tilsier at den enkeltes prestasjonsnivå vil variere rundt gjennomsnittlige verdier. Etter en stor suksess vil personer med bedragersyndromet kunne oppleve en liten nedgang i prestasjon, og vil tolke dette som nederlag. Variasjonen i prestasjonsnivået kommer i realiteten av mange små faktorer i miljøet som påvirker folks prestasjon til enhver tid (10)Gilovich, T (1991). How we know what isn’t so: The fallibility of human reason in everyday life. New York, NY: The Free Press.

 

Blir ikke god nok

Clance og Imes (1978) presenterer også atferder som kan bidra til opprettholdelsen av syndromet. Den første atferden innebærer en selvbekreftende sirkel der frykten for å bli eksponert fører til hardt arbeid, som igjen fører til god prestasjon og anerkjennelse fra autoriteter (11)Clance, P. R. & Imes, S. A. (1978). The Impostor Phenomenon in high achieving women: Dynamics and therapeutic intervention. Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 15(3), 241-247. doi:10.1037/h0086006. Denne sirkelen virker kanskje harmløs, men resulterer i en forståelse av egen suksess som et resultat av forventningen om å mislykkes.

Det vil oppstå en illusorisk korrelasjon mellom troen på å mislykkes og suksess, der personen konstruerer en hvis-så-forbindelse som i virkeligheten ikke er der (12)Gilovich, T (1991). How we know what isn’t so: The fallibility of human reason in everyday life. New York, NY: The Free Press. De tror at forventningen om å mislykkes har ført til suksess tidligere, og fortsetter å tenke det samme hver gang de møter på en vanskelig oppgave. Etterhvert vil egen suksess tolkes som bevis for ”Jeg vil mislykkes”-teknikken, som forsterker atferden. Forståelsen av sammenhengen blir ikke avvist ettersom personen svært sjeldent opplever en situasjon der han/hun forventer å mislykkes og faktisk ender opp med å gjøre det, noe som ville brutt den illusoriske årsaksforståelsen. Selv dersom de tenker at de vil lykkes og faktisk lykkes, vil de ha en tendens til å tolke resultatet og tilbakemeldinger i negativ forstand slik at det igjen vil fungere som bevis for  ”Jeg vil mislykkes”-teknikken.

Den andre atferden fremhevet av Clance og Imes (1978) er at personen med bedragersyndrom ved flere anledninger lar være å ytre egne ideer og kunnskap, og skreddersyr egne meninger etter hva folk vil høre, særlig i samtale med autoriteter eller kollegaer. Ved å utføre denne typen atferd vil de ikke få tilbakemelding på egne originale ideer, noe som mater bedragerfølelsen med tanker om at deres egne ideer ikke er gode nok (13)Clance, P. R. & Imes, S. A. (1978). The Impostor Phenomenon in high achieving women: Dynamics and therapeutic intervention. Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 15(3), 241-247. doi:10.1037/h0086006. Denne atferden kan tolkes som en autoritetsbias der personen anser autoritetsfigurens meninger som fasiten, og egne meninger blir svake i sammenligning.  

Autoritetsbias kan knyttes til over-gjennomsnitt effekten, som omhandler tendensen folk har til å anse seg selv som bedre enn det gjennomsnittlige mennesket (14)Gilovich, T (1991). How we know what isn’t so: The fallibility of human reason in everyday life. New York, NY: The Free Press. I motsetning til andre som gjerne gjør nedadgående sammenligninger der de selv vil komme godt ut, vil mennesker med bedragerfølelser trolig sammenligne seg oppover med ekstremt kompetente mennesker. På denne måten vil de konsekvent falle dårlig ut og sammenligningen vil bekrefte deres tro på at de ikke er gode nok.

En kombinasjon av de nevnte kognitive faktorene kan delvis forklare opprettholdelsen av bedragersyndromet. Flere tidligere forsøk på å håndtere bedragerfølelser har blitt gjort på organisasjonsnivå, blant annet innen skolesystemet eller ulike arbeidsplasser (15)Parkman, A. (2016). The Impostor Phenomenon in higher education: Incidence and impact. Journal of Higher Education Theory and Practice, 16(1), 51-60., samt terapeutiske intervensjoner med fokus på sosiale relasjoner (16)Clance, P. R. & Imes, S. A. (1978). The Impostor Phenomenon in high achieving women: Dynamics and therapeutic intervention. Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 15(3), 241-247. doi:10.1037/h0086006. I tillegg til disse måtene å håndtere problemet på kan det også være hensiktsmessig å håndtere problemet på individnivå, med fokus på forstyrrelser i det enkelte individs kognitive mekanismer.

Referanseliste   [ + ]

Annonse