It’s OK not to be OK

Hvor åpne er vi egentlig om psykisk helse i det norske studentmiljøet? Etter et opphold i England kan det virke som om vi henger mye mer etter enn vi kanskje skulle trodd.

Anger management, bullying, chronic fatigue, drugs, forced marriage, pornographic addiction, psychosis, self esteem, sleep problems. Dersom man søker på universitetet i Leeds sin hjemmeside finnes det utallige problemstillinger listet opp som man kan klikke seg inn på for å finne et spesialisert hjelpetilbud til nettopp det man finner vanskelig. Utfordringene listet opp her er bare et lite utvalg av hva Leeds universitet har informasjon om på nettet.

Dette semesteret er jeg på utveksling i Leeds, og en av de største overraskelsene for meg har definitivt vært åpenheten i studentmiljøet knyttet til psykisk helse. Jeg har alltid hatt et inntrykk av Norge som et land med stor åpenhet, og til og med tenkt at vi er ekstra flinke. Jeg hadde kanskje også en liten fordom om at England nok var mer konservative enn oss, og at dette også ville gjenspeiles i deres forhold til psykiske vansker. Her tok jeg feil.

God reklame

Dersom man tar seg en tur gjennom campus finnes det plakater på nesten hver eneste lyktestolpe som promoterer hjelpetilbud for psykiske lidelser. Det finnes også utallige kampanjer laget av studentorganisasjoner i samarbeid med ulike helseorganisasjoner for å treffe spesifikke grupper. Det finnes for eksempel en gruppe som arbeider for god psykisk helse hos LGBTQ-studenter eller god psykisk helse hos studenter som spiller rugby. Sistnevnte har en kampanje gående som heter ”It’s OK not to be OK”, og fokuserer særlig på stigma knyttet til psykiske lidelser i rugby- og fotballkulturen.

Leeds universitet har hele 7 studentforeninger som direkte jobber med å fremme positive holdninger omkring psykiske lidelser, samt at de tilbyr støtte gjennom f.eks. gruppesamtale eller døgnåpne telefoner man kan benytte hvis man har behov for å prate med noen. Videre er det 4 organisasjoner som indirekte arbeider med å fremme god psykisk helse gjennom for eksempel meditasjon, psykoedukasjon eller seksualundervisning. Universitetet tilbyr også online-terapi i et sikkert nettforum i tillegg til terapi i tradisjonell form.

Hjelpetilbud på toalettet

Dersom man benytter seg av toalettene på campus eller på studentenes bar henger det små lapper på innsiden av dørene med sitat som handler om psykiske vansker. Under sitatet følger et telefonnummer man kan ringe dersom man kjenner at man kan relatere til det sitatet adresserer. Lappene handler om alt fra voldelige forhold, vanskelig vennskap, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, voldtekt eller depresjon. I studentbaren henger det også lapper med kodenavn man kan si til bartenderen dersom man føler seg truet og behøver hjelp til å komme seg vekk fra noen.

I disse dager har det også vært valg av nye studentrepresentanter i Leeds, og på omtrent alles manifest sto det skrevet noe om hvordan man kan bedre studentenes psykiske helse. Dette gjaldt uavhengig av hva representanten studerte eller hvilket verv representanten forsøkte å bli valgt inn i. Diverse kampanjer i Leeds retter seg også mot å redusere stigma, og (kanskje noe overraskende for oss hjemme) finnes det til og med kampanjer for å redusere stigma knyttet til menstruasjon.

Er briter mer åpne?

Privat sett opplever jeg også en annen åpenhet til psykiske vansker i Leeds enn jeg gjør i Bergen. Særlig de britiske studentene jeg har møtt virker svært åpne i å diskutere vansker de har hatt. Jeg hadde blant annet en samtale med en student der vi snakket løst om de ulike studentforeningene. Personen jeg var i samtale med ønsket å anbefale meditasjonsforeningen, og la til på hverdagslig vis at foreningen hadde hjulpet hen stort med å håndtere sin egen angst. Så fortsatte hen å snakke om andre foreninger som om det å diskutere angst ikke var noe merkeligere enn å diskutere været. Dette kunne så klart ha vært et engangstilfelle, men denne måten å snakke om psykisk helse på har repetert seg i utallige samtaler jeg har hatt med flere ulike mennesker, og jeg tror kanskje det delvis skyldes alt arbeidet studentforeningene gjør for å normalisere psykisk helse-problematikk.

Sett i kontrast til Leeds har Bergen svært få (eller ingen?) studenter som arbeider med holdningskampanjer eller andre tiltak for å redusere stigma knyttet til psykisk sykdom, og jeg tror vi hjemme fremdeles har en vei å gå når det kommer til økt åpenhet omkring psykisk uhelse.

Kilder:

https://www.luu.org.uk/clubs-and-societies/

http://students.leeds.ac.uk/info/100001/counselling_and_wellbeing/732/online_counselling