Jeg hører et signalhorn ule i det fjerne
Nyhetsstrømmen har primet min hjerne
Til å tenke det verste som tenkes kan
Hva i faen har Russland nå stelt i stand?!
Ja, fantasien lar jo det meste gå an
Opp med telefonen og Verdens Gang
På Jodel ser jeg flere folk som er redde
Alle vil vite «hva var det som skjedde?»
Jeg saumfarer kommentarene,
men finner ikke svar
Før @15 forteller at kysten er klar
Ulingen ga seg og vi falt til ro
Kan et cruiseskip ha skapt denne larmen, mon tro?
Lettet tørker jeg perler fra pannen
Jammen er det godt å vite
At jeg ikke er den eneste som har mistet forstanden
Hva har det ikke gjort med oss å ligge på ank?
For virus og terror og alt annet pjank
I søken etter tegn på at det verste kan skje,
fortsetter vi som før å ha det på G?
Nyheter på nyheter durer og går
Vi suger dem til oss så godt vi formår
Mens Pakistan står med vann til brystet
Slutter ikke Putins råskap å ryste
Vi trodde det glade tjuetall stod for tur
Men lite visste vi om farene som lå på lur
Brått virket verden som et skumlere sted
Det glade vanvidd var det vi heller fikk se
Så hva med å leve under en sten?
Lystig og lett, fri for sorgtunge mén
Kanskje henger du igjen i tiden
Men du kvitter deg da med en torn i siden?
Selv ikke da får du bukt med ubehaget
Det ville vært det rene selvbedraget
For farene er der selv når du er blind
Kanskje ut av syne, men ikke ut av sinn
Så enn så lenge får vi skrolle av sted
Så får vi bare leve i frykt,
med et håp om fred