I stuss

Sublimertredaktør og illustratør

Litt etter litt daler hårstrå etter hårstrå ned i vasken. Med et par lokker klipt i litt vilkårlige lengder, og etter en kjapp løpetur etter førstehjelpsskrinet for å lappe sammen en oppklipt finger, innser jeg nå at det er for sent å snu. Men, det har hjulpet; i speilet ser jeg endelig meg selv igjen. Det var bare en liten stuss av håret som måtte til.

Selve hårklippen vil jeg kategorisere som et spontant valg gjort etter en ukes planlegging. Det vil si, jeg hadde visst en god stund at noe måtte skje, at noe måtte endres. Akkurat hva dette noe var hadde jeg ikke bestemt meg for, før jeg plutselig befant meg foran baderomsspeilet med en sløv kjøkkensaks i hånda. Når jeg tenker meg om, var det egentlig nesten naturlig at det var håret som skulle få gjennomgå. Mennesket er en av artene på jorda med mest stedsavgrenset hårvekst på kroppen; det sier seg selv at håret og stell av det har blitt tillagt en viss betydning. En kjapp googling viser at frisørtjenester har fantes siden år 5000 fvt., og at det eldste barberhøvellignende verktøyet er 20 000 år gammelt. Det ligger noe veldig menneskelig i det å klippe håret. Og nå som korona stopper meg fra så menneskelige ting som å shotte tequila på Heidis etter 21:30, eller gi bussjåføren en bamseklem når jeg går om bord, må jeg enn så lenge finne andre menneskelige sysler.

«Kanskje jeg skal klippe pannelugg?». En tanke som aldri har ledet til noe godt. Likevel er dette tiden for å gjøre noen dårlige valg når det kommer til utseendet. Det er jo ingen som ser meg utenom gjennom et lite Zoom-vindu for tiden uansett. La oss gi dem noe å gni seg i øynene av. Og jeg trenger å gjøre et dårlig valg akkurat nå. Jeg husker å ha lest et sted at noen stammer i den amerikanske urbefolkningen bruker det å klippe håret som et symbol på sorg. Ved dødsfall i stammen klipper de det tradisjonelt lange håret som et symbol på en avskjed og hvor mye den døde betød for dem. Håret som vokser ut etterpå blir som et symbol på livet etter sorgen. Kanskje det er derfor jeg klipper håret nå? I sorg over teppefallet korona har medført for den normale hverdagen. Tap av muligheter, av sosial kontakt, og ikke minst av menneskeliv. Det er iallfall det jeg prøver å overbevise speilbildet mitt om, at det ligger en dypere mening bak dette bakholdsangrepet på egen hårprakt, mens jeg selvsikkert trimmer meg en snerten sikksakkpannelugg.

Saken fortsetter under annonsen

På den andre siden, har ikke korona bare ført til tap. For de aller fleste, har pandemien mest av alt gitt oss mer fritid. Endelig har vi tid til å prøve ut alle hobbyer og prosjekter vi alltid har hatt lyst til å drive med. Overalt rundt oss hører vi om alle de som har begynt med yoga, lært seg 10 nye språk og bakt nok til å egenhendig løse sultekatastrofen verden over. Kan det være det er derfor jeg har bestemt meg for å snaue sveisen? Har jeg alltid hatt et indre, undertrykt ønske om å prøve meg som frisør? Eller kanskje dette er et ytre bevis på en indre prestasjon? Kan det tenkes noe inne i meg er forandret? At jeg gjennom karantenen har kommet opp på et høyere spirituelt plan? Jeg tror ikke egentlig noen burde lytte til disse refleksjonene mine ettersom jeg for øyeblikket står og plugger i min fars barbermaskin, en tingest jeg aldri har brukt før. Enda noe å prøve ut nå som jeg har så mye tid. Men, det ligger noe i det å bruke håret som et symbol på en oppnåelse. Ta tonsur for eksempel. Kronraking, som det også er kalt, er ifølge Wikipedia den typiske smultringen med hår munker pryder seg med. Denne vørdsløse sveisen viser omverdenen at du har startet et nytt liv under Gud, en ny fase i livet. Akkompagnert av barbermaskinens lystige summing følger jeg munkenes eksempel og høvler min egen versjon av tonsuren for å vise verden at jeg har startet et nytt liv under korona.

Alle disse begrunnelsene for en liten hårstuss virker å passe godt, men er nesten litt for storslåtte. Kanskje alt dette bare er tull? Kan det tenkes at jeg nå står her og lager rottehale av den lille tusten lengre hår jeg har benådet uten noen annen større betydning enn ren og skjær kjedsomhet? For det er det jeg har opplevd mest av alt under Covid-19. Hver dag lik den forrige, og den før der, og den før der og den før der…. Ikke bare kjeder jeg meg, men det er ingenting jeg kan gjøre med denne situasjonen. Jeg tror en bedre tolkning av denne situasjonen er at dette er mitt eget lille personlige Britney ’07-moment. Er håret det eneste lille jeg har kontroll over i livet for tiden? Det eneste jeg kan påvirke for å gjøre en forskjell, for å faktisk føle noe, for å leve!!!! Ok, Nietzsche, nå slapper vi helt av og prøver å ro oss tilbake til virkeligheten igjen. En virkelighet hvor jeg nettopp har snippet meg til en omvendt hockeysveis. Originalt? Ja. Helt med vilje? Kanskje ikke, men jeg er overbevist om at dette vil bli den nye store hårtrenden på TikTok.

Jeg stirrer på speilbildet mitt, andpusten; hun stirrer tilbake, vill i blikket. Dette er mitt magnum opus: en fysisk manifestasjon av den ukjente tiende sirkel av helvete balanserer lett på hodet mitt. Et syn som ville fått enhver frisør med respekt for seg selv til å bryte ut i gråt. Heldigvis for meg har jeg hverken svennebrev i frisøryrket eller respekt for meg selv. Jeg ser kanskje ikke lenger ut som et medlem av vår art, men jeg har aldri følt meg mer menneskelig. Å klippe håret er noe vi som art har gjort til alle tider som et utløp for sorg, indre uro eller for å uttrykke prestasjoner. Jeg har fått tilbake et lite fnugg av hvordan det føltes å være menneske igjen, hvordan det var før landet stengte ned og før man ble stresset bare av å se folk klemme eller gå for nærme hverandre på gata. Eller kanskje dette bare er et desperat forsøk på å bortforklare et spontant valg gjort av rastløshet og kjedsomhet? Om ikke annet, er det i hvert fall noe som vil piffe opp det neste av de utallige Zoommøtene i det limbo som er livet under korona.