Vi må snakke om hvor vondt det er å bli psykolog

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
FullSizeRender
Illustrasjon: Lilian Särnmo

Vi psykologer må tørre å snakke om egen utilstrekkelighet og sårbarhet.

Tekst av: Benedicte Ekman
Psykolog og tidligere student ved profesjonsstudiet i psykologi, UiB

Gjennom hele psykologstudiet på Universitetet i Bergen fikk vi høre at vi var blant Norges lyseste hoder. Vi var over gjennomsnittet. Vi var flinke, smarte og selvdisiplinerte. Og vi var det. Hvordan kommer man ellers inn på profesjonsstudiet i psykologi?

Denne flinkheten som hjalp oss å komme inn på profesjonsstudiet var en god følgesvenn på universitetet. Vi fikk gode karakterer. Engasjerte oss i frivillig arbeid. Var forskningsassistenter, og noen fikk til og med publisert før endt studie. Problemet er at ingen snakket med oss om hvordan denne flinkheten ville utspille seg ved endt studium. Vi gikk ut av Det psykologiske fakultet som verdensmestere. Etter seks måneder i arbeid følte jeg meg derimot veldig liten.

Alle vet det, men ingen snakker om det. Det er tøft å være psykolog. Ved starten av arbeidslivet, da noen spurte meg om det ikke er tøft å høre på mennesker fortelle om sine dypeste tragedier og vondeste smerter dagen lang, svarte jeg alltid så kjekt: “Neida. Du må huske at jeg har gått seks år på profesjonsstudiet; jeg har lært hvordan man skal takle slikt”. Det var en løgn. Ingen hadde lært meg det. Jeg var bare redd for min egen utilstrekkelighet og sårbarhet i møte med pasienter og andre. Jeg ville vise hva jeg var god for. Jeg skulle jo være verdensmester; flink, smart og empatisk. Jeg kunne ikke innrømme at det gikk inn på meg.

Psykolog Benedicte Ekman. Foto: Privat
Psykolog Benedicte Ekman. Foto: Privat

Jeg har nå jobbet i litt over 1,5 år, og allerede har jeg vært nær utbrenthet, søvnløshet, depresjon og sykemelding. Mest av alt fordi jobbhverdagen er tøff, og jeg bare kjørte på for full maskin. I motsetning til mange av mine unge kolleger, nådde jeg aldri sykemeldingen, mest takket være en innsiktsfull veileder og en vis avdelingsleder som gjorde det ufarlig å være sliten, og som ba meg bremse ned. Jeg nærmer meg fremdeles ofte grensa for hva jeg tåler, men da drar de meg inn igjen. Jeg har også måttet lære å dra meg selv inn, og øve på å tenke at det ikke er et nederlag. Jeg er ikke verdensmester. Og jeg trenger ikke være det heller.

Mange ferske psykologer blir sykemeldt det første året i jobb. Kall det gjerne depresjon, utbrenthet, flinkhet. Problemet for mange av oss er at vi vil så mye, og vi har så dårlig tid. Vi vil så gjerne vise hva vi er gode for; hva vi kan. Unge psykologer trenger at mer erfarne kolleger gjør det trygt å ikke være så flink hele tiden. Forvent mye av oss, men ikke alt. Forvent stor faglig kunnskap, men også mangel på sådan. Forvent innsats, men ikke med hele livet. Vi, unge psykologer, må lære oss at det er ufarlig å ikke være så flink hele tiden, og at vi ikke har dårlig tid. Vi er i startgropen av karrieren – vi trenger ikke kunne alt og få til alt med en gang. Det er lov å si at vi ikke vet og at vi ikke kan.

Mange psykologstudenter og unge psykologer er veldig flinke, og vi er flinke til å vise det. Vi lager det dermed veldig vanskelig for oss selv og hverandre til å være sårbare, mangle kunnskap, og ikke ha så stor kapasitet hele tiden. Når noen nå spør meg, har jeg bestemt meg for at jeg skal begynne å si: “Joda, det går inn på meg. Jeg blir sliten. Noen ganger gråter jeg når jeg har lagt meg om kvelden fordi jeg føler at jeg ikke strekker til. Men det er også gøy, og jeg lærer noe nytt hele tiden. Mest av alt av pasientene”.

Jeg tror dette er medisinen jeg trenger for å ikke bli utbrent; å anerkjenne min egen utilstrekkelighet og sårbarhet. Jeg må begynne å tro på det jeg sier til pasientene mine hele tiden: “Du må først ta vare på din egen helse før du kan ta vare på andre”. Så får heller mine kolleger tenke at jeg ikke er en så flink psykolog.

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.