Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Illustrasjon: Ingvild Döderlein Åsebø
Illustrasjon: Ingvild Döderlein Åsebø

Mange kan oppleve å miste seg selv under en lengre periode preget av spiseforstyrrelser. Å finne tilbake til sitt friske jeg kan by på flere utfordringer, nettopp fordi man ikke lenger husker hvordan det er å være frisk.

Daniel Gunstveit
Skribent

Linn Bæra arbeider som rådgiver og kursholder i ROS (Rådgiving om spiseforstyrrelser), og har totalt 10 års erfaring i organisasjonen. I tillegg til dette har hun selv vært spiseforstyrret, og dermed opplevd å sitte på den andre siden av bordet. Hun forteller om å etablere en ny identitet som en del av det å bli frisk, og hvordan det nære forholdet mellom kropp og identitet kan gjøre dette ekstra utfordrende for mennesker med spiseforstyrrelser.

– Min erfaring er at når ROS arbeider med spiseforstyrrelser, så er man også borte i identiteten, enten det er snakk om identitetskrise eller identitetsutvikling, og at svært mange som har en spiseforstyrrelse opplever at det blir en del av identiteten.

Hun sier at dette ikke gjelder alle i like stor grad, men at spiseforstyrrelsen blir stadig mer sentral for identiteten jo lengre man er syk.

Den syke og friske øya
Bæra forteller hvordan det kan oppleves å være spiseforstyrret, og hvordan det føles å gå vekk fra dette og utforske en helt ny side ved seg selv. Hun forklarer det som to øyer.

Saken fortsetter under annonsen

– Jeg kom til den ene øyen da jeg gikk inn i spiseforstyrrelsen; det var en øy med mange nye stier som var spennende å utforske. Jeg opplevde også en del mestring ved å utforske disse stiene. På denne øyen var det en hule som ga meg ly, og den hulen var kjempeviktig. Etter hvert som jeg befant meg på øyen innså jeg at det egentlig var kaldt i hulen, uten farger, det var ensomt og grått, og ga ikke noe mer enn nettopp ly. For noen gir det en opplevelse av å ha kontroll: du visste hva som var på øyen, det var trygt, og desto lenger du er der, desto mindre husker du den andre, men friske øyen. Jeg visste at den øyen var der, men hadde ikke noe klart bilde for meg.

Mellom disse øyene var det en hengebro, der Bæra beskriver undergrunnen som et stort ”intet”.

– Noe av det skumleste jeg noen gang har gjort, var å gå ut på denne hengebroen, og møte spiseforstyrrelsen i øynene. Hvis jeg falt ned fra hengebroen ville jeg falle ut i et intet. Det å danne sikringer når man går på denne broen er derfor avgjørende for psykologer og behandlere. Det å få et bilde av den friske øyen var viktig, og etterhvert oppdaget jeg at den var full av farger, en strand og en hengekøye, som gjorde at det var mulig å lage et bilde over hvordan en hverdag ser ut uten spiseforstyrrelser.

Glemt identitet
Bæra forteller at man muligens må begynne på ”scratch” for å finne tilbake til seg selv og hvem du er, noe som kan være spesielt vanskelig om man fikke hadde det spesielt bra før spiseforstyrrelsen.

– I begynnelsen av spiseforstyrrelsen opplever man en del mestring, og man vil med tiden stadig søke tilbake til den opprinnelige følelsen dette ga. Spiseforstyrrelsen blir en strategi for å håndtere tidligere vonde opplevelser, traumer, mobbing, overgrep eller det å generelt være utrygg på seg selv. Man mangler derfor det trygge bildet av seg selv i utgangspunktet, og man har ikke noe å gå tilbake til, og man vil heller ikke gå tilbake til det. Derfor kan mange frykte å gå tilbake til slik man en gang var.

For å bli frisk nevnes det også viktigheten av å finne andre meningsfulle aktiviteter. Samtidig kan det være vanskelig å klare å skille mellom en sunn og usunn aktivitet.

– En del symptomer som er i spiseforstyrrelsen kan være noe som tidligere har vært viktig for deg. Dersom man har drevet trening og idrett kan dette bli en del av sykdommen, og på en måte er det mange symptomer som er forkledd i en sunnhetsdrakt, slik at det blir vanskelig å skille det fra din sunne identitet.

Du er en pai
En god illustrasjon, og en terapeutisk metode, er å forestille seg selv og sin identitet som en sirkel, der de ulike stykkene representerer viktige deler man engasjerer seg i: skole, venner, familie og ulike interesser. Størrelsen på stykket representerer også hvor betydningsfull den aktiviteten er, og hvor vanskelig den er å endre.

– Det som er typisk hos spiseforstyrrede er at en altfor stor andel består av kropp, mat og trening, som gjennomsyrer de andre delene. Videre blir fallhøyden stor dersom man ikke mestrer dette stykket, nettopp fordi de andre stykkene blir så små.

En slik sirkel blir understreket å ikke bare være viktig når det kommer til spiseforstyrrelser, men også generelt i psykisk helse.

– Vi bruker denne sirkelen som handler om å fylle livet sitt med viktige ting, slik at vi ikke ”tar fra” personen noe, men heller fyller på med andre ting. Jeg begynte med volleyball og dans, der dansen var en viktig del for meg over lengre tid, for å uttrykke seg, møte mennesker, finne mestring, men også en arena hvor jeg finner minne min greie. Det å bruke denne sirkelen er et verktøy man ser effekt av, og ved tilbakefall kan man finne frem sirkelen igjen som bidrar til å forebygge mer alvorlige tilbakefall og en bevisstgjøring av hvor mye tid ting faktisk tar. Det hender jeg også tar frem min egen sirkel innimellom, ikke forebyggende, men som helsefremmende.

Bullshit at man ikke kan bli frisk
Bæra forteller at mange kan oppleve en sorgprosess i etterkant, der man i en bedringsprosess ser tilbake på opplevelser man har gått glipp av.

– Mange kaller også spiseforstyrrelse for en utviklingsforstyrrelse, på grunn av den alvorlige innvirkningen den har i den sosiale utviklingen, særlig i betydningsfulle overgangsperioder i livet. Noe som passer godt med det mange forteller her, der man har mistet sitt sosiale liv og nettverket, som igjen påvirker ens relasjoner.

Hun ønsker samtidig å poengtere at spiseforstyrrelse ikke er noe en ikke kan bli kvitt, og at det er ”bullshit” at man ikke kan bli frisk.

– Spiseforstyrrelser er ikke en kronisk sykdom. De første tre årene er det en sårbarhet for tilbakefall, spesielt om man opplever krise eller motgang. Likevel viser studier og erfaring at man etter å ha vært fri fra spiseforstyrrelsen over tid kan man erklæres frisk.

Bæra smiler og forteller at hun hadde 10 års jubileum som frisk i mars.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Annonse