Hvor godt er behandlingstilbudet i Norge for de som sliter psykisk? Hvordan vil fremtidens psykiske helsevern se ut? Professor Odd E. Havik tror vi er på vei mot et psykisk helsevesen som i større grad kan dokumentere effektivitet, men advarer mot å tro at psykologisk behandling kan sikre smertefrie liv.
Odd E. Havik er en av veteranene på Det psykologiske fakultet. En lang karriere har blant annet inkludert dekanverv, landets første professorstilling i helsepsykologi, samt betydningsfulle bidrag innen diagnostisering av personlighetslidelser og psykologisk behandlingsforskning. Til tross for sin lange merittliste er Havik fortsatt aktiv både som forsker, underviser og faglig talsmann.
Forskning må ha konsekvenser
I rundt 40 år har han hatt som hjertesak å knytte tettere bånd mellom forskningsbasert kunnskap og behandlingen som gis til pasienter med psykiske lidelser. «Klinikknær forskning og forskningsnær klinikk», som det het da UiB i fjor arrangerte æreskonferanse i anledning professorens 70-årsdag, er en presis oppsummering av Haviks visjon for driften av psykiske helsetjenester. Forskning bør være til nytte for pasientene, og det en finner bør ha reelle og konkrete konsekvenser for hva en foretar seg i klinikken.
– Da må vi lære oss å leve med at en del av behandlingen vi gir, ikke har den effekten som vi trodde, sier Havik.
For å illustrere poenget trekker han frem en studie gjennomført ved Ullevaal universitetssykehus på effekten av gruppeterapi og individualterapi på personlighetsforstyrrelser. Det ble funnet at individualterapi fungerte bedre enn gruppeterapi, både når det gjaldt behandlingsresultater og frafall. Studien førte til at gruppeterapi-tilbudet ble nedlagt, men han hevder så klare konsekvenser er unntaket heller enn regelen.
– Det blir konsekvensen hvis en skal operere evidensbasert – hva skal en gjøre med det som ikke er evidensbasert? spør Havik.
Han tror dokumentasjonskrav vil ha økende betydning for utformingen av psykisk helsevern. Professoren har en viss forståelse for at mange psykologer finner evidenskrav og metodiske føringer problematisk, men mener at til syvende og sist er alle helsearbeidere forpliktet til å dokumentere sin praksis.
– Jeg vil påstå at enhver helsearbeider må kunne dokumentere at det man gjør har en effekt. Man kan godt ville ha seg frabedt slike krav, men da bør det ha den konsekvensen at man velger å spille på et litt annet lag, hvor spørsmål om effekt, omfang av effekt, varighet av effekt, og så videre, blir mindre vesentlig.
Inn med mål på kvalitet
Hvor fornøyde er egentlige de som bruker psykiske helsetjenester i Norge? Havik satt i styret som evaluerte Opptrappingsplanen for psykisk helse 1998-2008, en storstilt satsing som «skal resultere i både kvalitativ og kvantitativ bedre tjeneste for mennesker med psykiske lidelser». Totalt ble det brukt rundt 36 milliarder på utbygging av tjenester innen psykisk helsevern, og det ble lagt stor vekt på øke tilgjengelighet på tilbud gjennom desentralisering.
Evalueringen viste at tjenestene er blitt mer tilgjengelige lokalt og tallmessige mål på antall mennesker som får hjelp langt på vei er nådd. Tross dette, mener Havik at en fortsatt har mye å hente når det kommer til å forbedre de kvalitative aspektene ved storsatsingen; hvor god effekt hjelpen som tilbys faktisk har.
– Konklusjonen var at man nådde de kvantitative målene, men vet mindre om effektene av det man gjør. Og i en del av de tilleggsundersøkelsene vi gjorde fant vi at pasienter i det psykiske helsevernet var fornøyd med hvordan de blir møtt; man føler seg sett, respektert og ivaretatt, men er noe mindre fornøyd med effekten av behandlingen og spesielt når det gjelder gjenvinning av funksjoner – at man kommer seg ut i jobb, får ferdigstilt skole, og så videre, forteller han.
Kvalitetsindikatorene er på vei inn, hvilket Havik har savnet innen psykiske helsevern.
Et minste felles multiplum
Havik er opptatt av at en forholder seg realistisk når en snakker om evidensbasert praksis og rekkevidden av mental helsehjelp. Han påpeker at det ikke finnes noen vidunderkurer innen psykologisk behandling.
– Selv ved tvangslidelser er det 20-25 prosent som ikke blir bedre etter optimal behandling. Vi er nødt til å være ydmyke om våre begrensninger, og yte god og verdig omsorg i møte med tilstander hvor behandlingen ikke har effekt.
Havik tror at en i fremtiden vil kunne sikre at flere har utbytte av behandlingen, blant annet ved at en i økende grad kan tilby spesialiserte behandlingsformer mot spesifikke grupper av lidelser. Likevel er han av den oppfatning at helsevesenet ikke skal ha som mål å være garantist for smertefrie liv. I den sammenheng innrømmer han å kjenne på en viss ambivalens rundt kontinuerlig utbygging av psykologiske tjenester.
– Etter å ha argumentert for psykologer i 40 år og blitt hørt i en del sammenhenger, tenker jeg at vi ikke må bli for urealistiske i betydningen at vi begynner å tro at det smertefrie liv finnes. Hvis det skal være psykologer i hvert veikryss blir det kanskje for mye for meg. Vi kan ikke forebygge oss bort fra levd liv, ting skjer med oss enten vi vil eller ikke. Vi mister personer vi er glad i, blir avvist, mister jobben, må omskolere oss, så tanken på at vi skal ha en forebyggingsmur som nøytraliserer livet der ute, det tror jeg ikke noe på, sier Havik.
At fremtidens psykiske helsevern er evidensforankret, er Havik i liten tvil om, og mener sterkt at dette er en ønsket utvikling. Det spesielle med behandlingen av psykiske vansker er at det er store komponenter av tro, overbevisning og verdier inne i bildet, mener han. Likevel er han av den oppfatning at kravet om evidensbasert praksis ikke behøver å være splittende, men en felles plattform hvor ulike perspektiver kan forenes i ønsket om å være mest mulig til nytte for pasientene.
– Selv om det er en krevende situasjon, er det mer optimisme, og en jobber på et bredere felt enn man gjorde tidligere. Så lenge vi klarer å være enige om et minste felles multiplum – dette er fundamentet vi står på, og det består av forskningen, den praktiske erfaringen og pasientenes verdier og preferanser. Men vi må være åpne om hva vi ikke får til også.