Hvem skulle tro at å sitte stille og lytte til pusten sin skulle være så vanskelig? Er det teknologien og samfunnet sin skyld, at vi mennesker har blitt til rastløse fluer som ikke aner hvor vi skal rette oppmerksomheten? Er det vår egen skyld, at vi ikke gidder å stå imot distraksjonene? Om vi setter oss for å meditere, vil vi endelig føle på roen da? Eller vil heller den konstante tankestrømmen vi ellers hadde vært ubevisste over komme til overflaten?
Jeg lukker øynene, men det er langt fra stille. Fargerike, formløse bilder stiger frem. Det foregår en indre samtale med meg selv. Ansiktet er anspent, og det gjør vondt i musklene rundt brynene. Men så dukker det opp en stemme: «come back to your breath». Min første reaksjon er: hold kjeft. Oppmerksomheten retter seg tilbake mot den meningsløse filmen som spilles på repeat i hodet. Bittet er stramt, og kjeven pumper av smerte. Jeg innser da at denne britiske, behagelige stemmen fra den vellykkede meditasjons-appen kalt Headspace, muligens har et poeng.
Med et stønn rettes oppmerksomheten mot pusten. Det er svært kjedelig. Fingrene mine kiler etter å ta tak i noe. Jeg vil åpne øyene, og la blikket fare på en desperat letning etter noe. Det «noe» vet jeg ikke helt hva er. Jeg har det på tunga. Så innser jeg det. En lengsel etter noe annet enn øyeblikket. Alle andre steder hadde vært bedre.
«Come back to your breath», hører jeg da igjen. Irritasjonen treffer meg etter noen få sekunder. Kanskje jeg irriterer meg over faktumet av at han vet bedre enn meg. At denne britiske stemmen sitter og vifter fasiten foran ansiktet mitt. Han kjenner til hvordan sinnet fungerer, men han kjenner ikke meg. «Du tror du vet bedre enn meg, eller?», tenker jeg stille.
«By now, you have probably lost your focus on the breath, no worries, just bring the focus back”. Jeg gir opp. Han vinner. Vinneren var allerede kåret da jeg aksepterte fakturaen på vipps. Dette er slik verden fungerer folkens. Kapitalismen tar knekken på oss alle, sakte, men sikkert. For å sikre barnas fremtid, må vi nok alle begynne å dyrke egen mat og lære oss å sy.
Jeg tar meg selv i å tenke: pengene får vel gjøre seg fortjent. Fokuset vendes for n-te gang mot pusten. Det blir endelig stille. Trærne bruser utenfor vinduet. Små regndråper treffer vindusruta. Jeg puster inn, i det kroppen synker et hakk dypere inn i puten.
Tiden går langsomt, og etter hvert stanser den helt opp. Huden min er borte, og kroppen har transformert seg til energi uten rammer. Pusten føles ut som selve havet, strømmende inn gjennom enhver blodårene, til enhver lille celle. Atomene gnistrer som fyrverkeri! Gleden fyller opp hjertet. Her vil jeg hvile for alltid. Men vent, hvordan oppnådde jeg denne følelsen?
Lyset slukner. Jeg sitter igjen i et tomt mørke. Stemmene i hodet sniker seg musestille inn i førersetet, og vrir rattet ut mot grøften. Desperat forsøker jeg å finne veien tilbake til den euforiske følelsen. «Ikke tenk!» tenker jeg. Det funker ikke. Fort puster jeg inn og ut, inn og ut! Kom igjen, hvor ble det av roen? Jeg vil tilbake!
«and again, come back to yo…» Jeg åpner øyene og trykker på pause. Jeg gidder ikke mer. Jeg har nettopp kastet bort ti minutter av min dyrbare tid på denne kloden. Dette kan vel umulig være produktivt! Jeg åpner opp nettleseren og taster inn «how to be more productive». Flere forslag dukker opp, jeg leser fort gjennom halvparten av den ene. Det står blant annet at man burde planlegge dagene sine, stoppe å prokrastinere, og ja – meditere. Jeg klikker meg raskt ut av siden. Deretter legger jeg meg i sofaen og skrur på TV-en.