– Hvordan går det med forskningen? spurte Werner Sævland da han tilfeldig møtte Elisabeth Norman, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnspsykologi, utenfor hennes kontor. I dag har han tatt en fulltids forskningspermisjon fra studiet.

Nicolai Slaathaug Hansen

Skribent

Da kull 91 på profesjonsstudiet startet opp med forelesninger i klinisk nevropsykologi dette semesteret, var det en pult som stod tom. Katarsis har møtt Werner Sævland som har byttet denne pulten ut med et kontor i femte etasje på Psykologisk fakultet. På dette kontoret tilbringer han lange dager, for å forske på implisitt læring i samarbeid med veileder Elisabeth Norman. Han er nå i gang med å utvikle et nettspill, som skal gjøre det enklere å måle læring over flere dager. For å kunne gjøre dette har Werner tatt permisjon fra studiet i ett semester og bytttet ut lånekassen med et studentforskningsstipendet. Katarsis ønsker å finne ut av hva studenter som velger å forske ved siden av studiene kan forvente seg, og hvilke tips Werner har til studenter som gjerne vil forske.

Lange dager og lite action

Werner viser Katarsis inn på kontoret hvor stabler av spørreskjemaer preger en ellers minimalistisk innredning. Det blir tidlig klart at forskning er en svært omstendelig prosess. Vi ber Werner om å fortelle om en typisk arbeidsdag:

– Jeg kommer gjerne her klokken 08.00 og sitter som regel til 20.00 eller 21.00. Også i helgene. Jeg tror jeg har hatt tre eller fire frihelger så langt. Det er jo litt kos å føle at det er fremgang, og så er det nok litt en yrkesskade fra årstudiet også. Ingen sjekker når jeg kommer, så jeg har på en måte en flexitid som jeg selv holder styr på.

Werner forklarer at han har fått prøve seg på de fleste stegene i forskningsprosessen. Han har blant annet måttet lese seg grundig opp på implisitt læring, vært med å søke Personvernombudet for forskning og kodet nettspillet.

-Hvordan samsvarer realiteten med forventningene du hadde for forskningspermen?

-Jeg så for meg at ting skulle gå mye fortere og at det skulle være litt mer action, men jeg sitter jo som folk flest her på bygget med en pult og ser ned i skjermen, eller i en bok. Det er ikke like spennende som jeg hadde forventet, men når jeg sitter og sliter med et konkret problem og jeg så klarer det – det er eufori. Det er en mestringsfølelse man veldig sjeldent får på studiet.

Full akademisk frihet

-I hvor stor grad er du med på det teoretiske og på å utforme hypoteser?

-Fullt ut. Når Elisabeth spurte om jeg ville søke studentstipend, så foreslo jeg en teoretisk tilnærming jeg syntes var interessant. Hun veiledet meg på hva som var gjennomførbart og ikke. Det var mitt forslag hun godkjente og syntes var fornuftig. I tillegg har jeg lest i en måned for å sette meg inn i feltet, og jeg føler egentlig jeg bør sette meg enda mer inn i det. Det er jeg som har kommet frem til mesteparten av hvordan vi skal tilnærme oss det, selv om jeg aldri ville fått det til uten Elisabeth med tanke på veiledningen. For meg, som ellers i forskningsverden, kommer man ikke langt som en ensom ulv. I både planleggingen og utførelsen har jeg vært prisgitt Elisabeth og Gisela Bøhm, som også er med på prosjektet.

Werner har vært forskningsassistent for en rekke akademisk ansatte før Elisabeth og vet hvordan det er å gjøre de ”akademiske drittjobbene”. For ham var forskningsassistentjobbene inngangen til selv å kunne forske.

-En sommer pakket jeg 60 000 brev med en medstudent. Da setter forskerne pris på deg etterpå. Jeg forstår det sånn at om du har en bred erfaring, så er forskerne mer mottagelige for deg, enn om du bare har vært forskningsassistent på noen emneoppgaver.

-Hvordan fikk du muligheten til selv å forske?

-Elisabeth, som jeg tidligere har hatt som foreleser, satt ute i arealet her og så spurte jeg henne ”ja, hvordan går forskningen?” Jeg skulle egentlig bare gå forbi, og så svarte hun ”ja, jeg har tenkt litt på deg”. Hun lurte på om jeg kunne hjelpe henne med koding av et dataspill, ettersom jeg tideligere har hjulpet henne som IT-assistent.

Blir muligvis førsteforfatter på artikkel

-Hva oppnår du personlig ved å ta forskningspermisjon?

– Dette er ikke en jobb for å tjene penger. Jeg får noen tusen mer enn fra Lånekassen i studentstipend, men fordelen er at jeg kan bruke et helt semester på forskning før endt studie og kan kanskje begynne litt på hovedoppgaven. Jeg oppnår kompetanse innen feltet jeg jobber med og på prosedyrene i forskning. Forskningskulturen er en litt annen enn de fleste er vant med. Jeg får en fot innenfor og mestringsfølelse.

-Du blir også medforfatter på en artikkel?

-Ja, kanskje jeg også blir hovedforfatter på sikt.

Werner er ikke sikker på om han selv ønsker å forske når han er ferdig med studiene, men når Katarsis spør om han angrer på at han tok forskningspermisjon svarer han kontant:

– Nei.

Tips til studenter som ønsker å forske

• Finn ut konkret hvilket felt du har lyst til å jobbe med.
• Finn ut hvilken forskning som drives på fakultetet. Gå inn på uib.no og søk på forskere. Gå enten på hver enkelt forsker og se hva de forsker på, eller se på forskningsgrupper.
• Gå etter professorer eller førsteamanuensiser. Jo eldre og høyere opp i gamet, jo bedre. Disse vet nemlig hvilke oppgaver de kan sette en student til.
• Ikke vær redd for å ta kontakt. Det skader ikke å være frempå, Ingen kommer til å si at de ikke er interessert i å snakke med deg.
• Etter du har skaffet en veileder kan du søke om fulltids eller deltidsstipend. Det finnes også legater og lignende hvor tiden man bruker som forskningsassistent er bra for søknaden og CVen.