Et ærlig forsøk på å forstå appellen til én av psykologiens fremste offentlige intellektuelle.
Det var noe religiøst over atmosfæren da Jordan B. Peterson entret scenen i Grieghallen. Den kanadiske professoren trengte ikke å si et ord for å gjøre seg fortjent til en nesten to minutters lang stormende, emosjonelt preget applaus, fra et relativt mangfoldig publikum, men med et klart flertall av unge menn.
På overflaten virker Jordan Petersons budskap ganske synonymt med klassiske, konservative idealer som for eksempel «Voks opp!» eller «Ta ansvar for eget liv!». Men det er et feilsteg å bare analysere fenomenet Jordan Peterson på overflatenivå, slik som veldig mange kommentatorer lar seg friste til. Han selger ikke ut store arenaer over hele USA, Europa, og Australia utelukkende fordi han forteller fortapte «Incels» (ufrivillig sølibate menn) at de må rydde rommene sine. Petersons brede appell og enorme innflytelse kan ha noe med å gjøre at han har et intellekt, en formidlingsevne, og en dyp forståelse for menneskelige problemer som ytterst få kan måle seg opp mot.
Den psykologiske signifikansen av historier
Vi ser verden gjennom historier. Gode historier treffer menneskesinnet på et dypere nivå. De forteller oss om det vi alle vet, men som vi ikke vet at vi vet. Det som ligger i den kollektive underbevisstheten. Arketypene. Og selv om Petersons budskap kan virke simple på overflaten så tilfører han dem en ny vitalitet, dybde, og mening nettopp ved å formidle dem gjennom historier. Ofte bibelhistorier, men også barnefortellinger, disneyfilmer, norrøn mytologi, og klassiske, litterære verk. Han forteller hva det egentlig vil si å være menneske, til en kultur som har mistet sin sjel. En kultur der postmodernismen går sin seiersgang mens «prosjekt vesten» synger på sin svanesang. En kultur som kjennetegnes av at vi lever materielt velstående, men tomme og komfortabelt numne liv. En kultur der vi blir oppfordret til å kjenne våre respektive posisjoner i et endeløst offerhierarki, istedenfor å ta fullt og holdent ansvar for egne liv. Sistnevnte punkt danner grunnlag for en sentral skillelinje mellom Peterson og hans motstandere.
I filmen The Matrix blir karakteren Neo tilbudt valget mellom en blå pille som representerer en fortsettelse av den salig uvitende eksistensen i eventyrland, og en rød pille som representerer muligheten til å lære noen ubehagelige og potensielt livsendrende sannheter. Kulturen vår tilbyr en versjon av den røde pillen, som inneholder offerstatus, medfølelse, og ubetinget positiv aktelse («du er perfekt og du skal bli bekreftet for akkurat den du er!»). Det er samfunnets nedarvede, korrupte maktstrukturer som er problemet. Akademikere har alt å tjene på å innta en slik posisjon. Peterson tilbyr likevel den blå pillen, noe han har blitt forsøkt kansellert og fratatt sin lisens som klinisk psykolog for (1)New York Post (05.01.2023). Psychologist Jordan Peterson could lose license if he refuses social media “re-education” . Det han midlertidig argumenterer for er at livets kaos er uunngåelig, og at en eksistens i salig uvitenhet, vil etter mange nok år medføre en form for kaos som tilsvarer helvete på jord. Helvete på jord er den dagen man fyller 40 år og innser at man har levd livet sitt på en løgn, og at det ikke finnes noen vei tilbake. Derfor er det eneste alternativet å ta ansvar ved å frivillig konfrontere kaoset, noe Jordan Peterson diskuterer fra et stort antall forskjellige vinkler gjennom sine psykologiske fortolkninger av historier.
Pinocchios reise fra Lykkeøya
En historie som Peterson jevnlig returnerer til, er Adventures of Pinocchio. Marionetten Pinocchio drømmer om å vokse opp, og å bli en ekte gutt. Når Pinocchio blir selvstendig fra sin gode far må han midlertidig navigere seg på egen hånd i en verden full av demoniske krefter som trekker ham i ulike retninger. Samtidig har han en samvittighet, Timmi Gresshoppe, som følger ham overalt og forsøker å overtale ham til å handle moralsk riktig.
Etter å ha flyktet fra dukkeføreren Stromboli som tilbød Pinocchio heder og ære ved å gjøre han til stjerne for sitt dukkeshow, møter Pinocchio på en rev med doktorklær på vei hjem. Reven erklærer Pinocchio som syk og tilbyr ham en offerstatus. Offerstatusen innebærer en total ansvarsfraskrivelse fra alle forpliktelser, i form av en billett til Lykkeøya. Lykkeøya tilsvarer himmelen for alle rampete, rebelske guttebarn som nekter å vokse opp. På Lykkeøya finnes det ingen regler – alle barna kan spise, ødelegge, og bråke så mye de vil. På kusken til Lykkeøya møter Pinocchio pøbelen Lampwick, som blir hans beste venn. Etter en viss tid – når alle de nytelsessyke guttene har spist seg feite og ødelagt alt som er ødelegge – innser Pinocchio at noe ikke stemmer. Han finner ut at øya blir styrt av demoniske krefter, som det senere kommer frem at transformerer alle de nytelsessyke barna til hjelpeløse esler som ikke har noe annet valg enn å blindt følge ordre. Guttene fulgte sine primitive instinkter fullt ut fremfor å utvikle sin karakter, helt til de ikke lenger var individer, men brikker i diktatorens totalitære maskineri. Ført vekk fra Lykkeøya ble de på tyrannens slaveskip, i en av filmhistoriens desidert mest groteske og visuelt forstyrrende scener.
Men Pinocchio har fortsatt med seg sin samvittighet, Timmi Gresshoppe, som etter hvert skjønner hva som foregår. Mens samvittigheten Timmi observerer eslene bli transportert vekk til slaveskipet, spiller Pinocchio biljiard med Lampwick på en annen del av øya. Når samvittigheten kommer tilbake for å advare, har Lampwick allerede blitt transformert til et aggressivt esel, og Pinocchio har fått eselører. Han skjønner hva som er i ferd med å skje, og rekker akkurat i tide å la samvittigheten veilede ham vekk til en klippe. Pinocchio velger kaos fremfor tyranni, og hopper ut i det store og kompromissløse havet. På samme måte mener Jordan Peterson at vi må ta steget ut av den materialistiske, komfortabelt numne eksistensen vår, og inn i de ukjente farvannene. Det er i den frivillige konfrontasjonen med kaos at livets mening gradvis introduserer seg, og våre sinn blir transformert. Slik som når varme tvinger kullet i jordas indre til å reorganisere sine atomer til vakre krystaller.
Tanker om fremtiden
Omtrent halvparten av Petersons monolog i Grieghallen handlet om ytringsfrihet, og hvordan ytringsfrihet tillater oss å organisere vår persepsjon gjennom fri utveksling av tanker og ideer med våre medborgere. Den lar oss «teste» våre dumme, halvstekte ideer opp mot omverdenen, så å si. Vi er rett og slett ikke smarte nok til å fikse problemer hver for oss. Fremtiden består av et uendelig antall problemer som krever et uendelig antall potensielle løsninger. Disse løsningene fasiliteres av at vi snakker fritt sammen. Når vi snakker, tenker vi. Mennesker som ikke har noen å snakke med blir syke. Derfor er det svært problematisk at hele 52% av norske unge mener de ikke lenger kan uttrykke hva de mener fordi samfunnet har blitt for politisk korrekt (2)Unge er redde for å bli “cancelled” (VG, Des 2021) UNG2022-undersøkelsen (Opinion)
Kanskje noe av Petersons appell nettopp kan tilskrives at mange unge menn føler at de ikke blir hørt, eller at deres måte å uttrykke seg på ikke blir verdsatt og akseptert i dagens samfunn. Derfor holder de tankene sine for seg selv eller finner ekkokamre på nettforumer der de kan få gehør for sine holdninger og synspunkter. Resultatet blir i verste fall at de utvikler en forakt for storsamfunnet, for institusjonene, eller kanskje for kvinner.
Peterson bygger ikke opp under denne forakten, tvert imot introduserer han disse fortapte menneskene for løsninger som krever stor personlig innsats og en radikal holdningsendring. Der Andrew Tate sin løsning er mannssjåvinisme og flerkoneri, er Petersons løsning det stikk motsatte: at vi slutter å skambelegge mannsrollen og maskuline verdier, men heller oppfordrer unge menn til å kanalisere sin maskulinitet på en mer konstruktiv måte. For eksempel ved å stå opp for seg selv og meningene sine uten skam. Budskapet kan kanskje brytes ned til noe så enkelt som at samfunnet må bli mer tolerant overfor individuelle forskjeller i hvordan vi tenker, taler, og uttrykker oss, fremfor å legge overdrevent vekt på gruppers ønske om å ikke bli såret. At et mer fritt ytringsrom vil tillate oss å lære å forstå og tolerere hverandre, fremfor å tillegge hverandre motiver basert på fordommer.
Ifølge Peterson er ikke ytringsfriheten bare en av mange rettigheter i et demokrati, det er en essensiell reguleringsmekanisme som holder våre sinn og samfunnet som helhet intakt. En fremtid der ytringsrommet blir stadig trangere er en mørk fremtid, både i et psykologisk perspektiv, i et akademisk og vitenskapelig perspektiv, og i et samfunnsmessig perspektiv. Derfor er det svært viktig at vi fremtidige psykologer og forskere bidrar til å fostre et fritt ytringsrom. Fasilitering av en sivilisert diskurs med frie ytringer, bør være en av primærintervensjonene mot psykiske uhelse i befolkningen.
Kanskje det ikke er Petersons fremvekst som er problemet? Kanskje problemet er at vi lever i en kultur der alle sitter på hver sin tue og roper til hverandre istedenfor å snakke sammen?
The further a society drifts from the truth, the more it will hate those who speak it.
– George Orwell
Referanseliste