Faen, så vondt det gjør

Illustratør

Jeg er så sint hele tiden, så irritabel. Han fyren som presset seg foran meg på bussen. Jeg hadde lyst til å slå ham. I ansiktet. Skikkelig hardt. Hun kollegaen som alltid spiser knekkebrød, den lyden av knasing. Det er så jævlig irriterende. Og han kjæresten min, som ikke kan rydde ut av oppvaskmaskinen. Jeg får nesten ikke puste når jeg kommer hjem og ser at den fortsatt er full. Når jeg tenker meg om, er det ofte jeg nesten ikke får puste. Og så begynner jeg å grine. Kanskje det er PMS. Jeg griner av alt for tiden. Den nye låta til Adele for eksempel. Det er så sinnsykt trist. Jeg vil bare se på How I Met Your Mother eller noe. Men noen ganger er det også trist. Så da spoler jeg over det triste. Orker ikke se på nyheter, det er så mye elendighet. Orker ikke lese bøker. Klarer forresten ikke å konsentrere meg nok til å lese bøker uansett. Og så husker jeg ikke hva som skjedde på forrige side. Kanskje jeg begynner å utvikle tidlig demens?

Det må være så tøft sier de. Det må være utrolig tungt. «Jeg trives» hører jeg meg selv svare, «jeg har fantastiske kollegaer og jobben er givende.» Og det stemmer jo. Selvfølgelig er det tungt med all tvangen da. Det der med den tvangen er rimelig kjipt. Det er tungt å isolere en aggressiv 88 år gammel mann mens han banker på døren og skriker. Det er tungt fordi han har Alzheimers og ikke vet hvor han er. Det er tungt fordi han er livredd. Han tror vi skal drepe ham. Han slår seg blodig på knokene. Han har blåmerker i ansiktet etter å ha stanget hodet i veggen gang på gang. Det er kjipt å stå der på utsiden av døren og holde den igjen. Fordi det finnes ikke noe annet alternativ. Må åpne noen ganger da, fordi langtidsisolasjon er ikke bra. Men da må folk komme til. Og så må vi presse ham inn på rommet igjen. Fordi han prøver å komme seg ut. Vi må holde fast de tynne gamle armene. Han slår etter oss. Han tar kvelertak på hun ene. Og så må vi løpe ut på 1, 2, 3 og smelle igjen døra. Fordi det er sommerferie på sykehjemmet. Fordi det ikke er nok folk i avdelingen til å passe på ham. Fordi han har gått til angrep på andre pasienter. Fordi han er livredd. Faen, så vondt det gjør.

Saken fortsetter under annonsen

Det må være tøft sier de. Det er viktig å ta vare på deg selv også. Husk å ikke ta med deg jobben hjem da… Neida, skal prøve på det. Det er jo livreddende? Det er jo sånt som må gjøres. Skal ikke ta det med meg hjem. Bare skrikene da, de er min konstante følgeslager. De er jo inne i hodet. Hver eneste natt når jeg går og legger meg. Så hører jeg de skrikene. Som tinnitus. Kanskje jeg har fått tinnitus også. Det er ikke alltid lett å få fatt i ørepropper. Men hva skal man gjøre med ting som er inne i hodet egentlig? De kan jo ikke tas ut? Hva med bildene da? Bildene i hodet av hun som hadde skadet seg så mye. Hun som hadde hoppet med hodet først ned fra vinduskarmen 20 ganger? Hun som hadde sparket på vasken til den løsnet og vridd ut en skrue. Som skar seg så dypt i håndleddet med den skruen at vi skled i blodet og falt. Hun som bare ville dø. Hun som vi måtte holde fast på gulvet. I blodet. Høres det voldsomt ut? Syv personer oppå dette lille gebrekkelige menneske. Fordi det var ingen annen utvei. Det er jo nødrett. Fare for liv og helse. Men faen så vondt det gjør.

Og hva med han lille gutten. Han som ikke hadde spist på to uker. Han som bare hadde drukket en kopp te om dagen. Han som hadde gått ned 10 kilo på en kropp som man ikke skulle tro det var mulig å fjerne noe mer fra. Den gjennomsiktige huden. Han spurte meg en gang om han var et spøkelse. Og så sa han at han kanskje ville bli det. Fordi da slapp han. Det er et hull i meg sa han. Et sort hull som det ikke er mulig å fylle. Så da skal jeg gjøre hullet så stort at det sluker meg isteden.

Han der. Han måtte holdes nede av fem personer. En på hver arm, en på hodet. To på bena. Fordi han er så sterk. På tross av at han er et spøkelse. Han skriker at vi skal stoppe. Han blir forklart hvorfor dette må skje. Fordi alle organene hans holder på å gi opp. Fordi hjertet hans egentlig ikke orker mer. Fordi foreldrene hans har grått og bedt på sine knær om at han skal spise. Fordi alle psykologene, psykiaterne, sykepleierne, vernepleierne og miljøterapeutene har forsøkt alle triks i boken. Og fordi vi ikke vil at han skal dø. Han får en tynn plasttube stukket ned i nesen, og helt ned i magesekken. Den er veldig lang den plasstuben. Og så får han sondemat rett i magen. Han sparker, skriker, slår, klyper, biter, kjemper for sitt liv. Kjemper for livet som henger i den tynneste tråden. Nesten usynlig er den. Kjemper mot næringen. Fordi fraværet av denne betyr kontroll. Vi tar kontrollen fra et barn. Det er så jævlig inngripende det. Og så er han for ung til at belter kan brukes. Fordi vi må. Fordi det er livreddende. Faen så vondt det gjør.

Vi sitter i ett lite rom for å snakke om det som har skjedd. Belteleggingen av hun jenta med alt blodet. Isoleringen av han mannen med demensen. Tvangssondingen av han lille gutten som ville slukes av et sort hull. Hvordan går det? Vi tar runden. En fikk et slag i ansiktet. En har kloremerker på halsen. En har et bitemerke på armen. Joda, det går greit det. Det er ikke så vondt. Det går greit. Det er jo livreddende. Det er det vi har fått beskjed om å gjøre. Vi har ikke noe vi skulle ha sagt. Det gjør ikke så vondt i den armen altså. Men det er ganske grusomt da. Hele greia. To stykker som aldri har vært med på tvang før, sitter og gråter. De sier at dette er «det jævligste» de har vært med på. Den ene ser vi aldri mer. Vi andre trøster og støtter. Det er rart hvor tomt det er i hodet egentlig. Ett vakuum liksom. Fordi dette er ikke en isolert hendelse. Det kommer til å måtte skje igjen. Og igjen. Fordi det er sånn det er. Kanskje noen ukers sykemelding for et ribbeinsbrudd. Det gjør ganske vondt. Men det gjør mye mer vondt et annet sted. Men hvor er det? I hodet? I hjertet? I sjelen?

Det må være tungt da, å jobbe med det der. Dag ut og dag inn. Du er så tøff. Du er så sterk. De er heldige som har deg der. Du gjør jo en viktig jobb. Joda. Men faen så vondt det gjør. Helvete, så vondt det gjør.

Annonse