Katarsis’ anmelder skriver om den amerikanske psykiateren Irvin Yaloms nyeste bok: Å bli seg selv.
”Etter hvert som jeg mer og mer nærmer meg slutten, reiser jeg i en sirkel nærmere og nærmere begynnelsen. Hjertet mitt berøres nå av mange minner som lenge har sovet.”
Irvin Yalom er en kjent figur for de fleste av oss. Og ikke bare oss i psykologimiljøet; hans litterære liv har strukket seg langt videre og berørt mennesker i alle verdens hjørner, med alle mulige bakgrunner, interesser, og liv. Som en pioner står han kanskje sterkest innen eksistensialisme og psykoterapi, men han er også en av de første til å forene psykologi og skjønnlitteratur. Gjennom sine mange litterære kontribusjoner har han slik løftet en rekke mellommenneskelige historier bort fra det kjølige, fjerne, kliniske fagspråket, og gjort historiene varme, levende, og lett tilgjengelige. Å se verk av Yalom på årets pensumliste er alltid en fryd.
”Å bli seg selv” er hans siste verk, skrevet i en alder av 85 år. Boken er et tilbakeblikk, en gjennomgang, og en avslutning på hans lange og begivenhetsrike liv. Innimellom permene flimrer det av minner, sorger, gleder og savn. Vi får møte Yalom, og ikke bare Yalom, men også hans kone Marilyn, samt nære venner og forbilder opp gjennom årene. Han tar oss med på familieferier, ekspedisjoner og arbeidsreiser. Til solfylte Hawaii, underlige India, sjarmerende Hellas, fremmede Shanghai. Han introduserer oss til sine mange litterære verk, til tankene som ligger bak, til motivasjonen som førte historiene frem.
I prinsippet kan man argumentere for at man må være kjent med Yalom sitt forfatterskap før man begir seg ut i denne boken. Men jeg er uenig. Som Yalom selv så treffende legger frem Dickens sitat om å sirkle tilbake til begynnelsen når man nærmer seg slutten, er denne boken både et kjært farvel for dem som kjenner ham som forfatter, men også en nydelig introduksjon til begynnere.
Fortellingen starter i Washington, D.C. Vi står i en grå gate, under en blyfarget himmel. Foran oss ligger det en liten dagligvareforretning, hvor familien Yalom tjener til livets opphold. En sykkeltur nedover de nedslitte gatene tar oss med til det lokale biblioteket, hvor en liten gutt sitter med hodet begravet i en bok. Han forsøker å lese seg gjennom hele bibliotekets kartotek, fra A-Å. Men det blir vanskeligere og vanskelige; allerede er han blitt bergtatt av Dickens, Thomas Edison, og lenger fremme ligger den underlige figuren til Nietzsche på lur, klar for å stjele oppmerksomheten hans. Den lille gutten skulle senere bli forfatteren av denne og mange andre bøker; men kanskje begynte disse senere historiene allerede her, på et lokalbibliotek i Washington, D.C.
Yalom beskriver sin egen barndom som preget av utenforskap, ensomhet, kriminelle miljø, og anstrengte familiære forhold. På mange måter ønsket han seg bort, til en verden han hittil bare hadde fått små glimt av i bøkene på biblioteket. En grusom kveld får faren hans sterke brystsmerter, og i all frykten og forvirringen kommer familielegen Dr. Manchester. Det beroligende nærværet til legen inspirerer Yalom til å forfølge en karriere innen medisin. Han ønsker å gi noe av den samme tryggheten han fikk av Dr. Manchester, videre til andre.
Deretter følger en årrekke med harde studier.Medisinstudiet i Washington har på denne tiden en jødekvote på bare 5%, av totalt 100 plasser. Samtidig møter han Marilyn, sin fremtidige kone. I boken skildrer han det som om verden før henne bare var svart-hvitt; først nå springer fargene frem. Ferdig utdannet blir han pålagt militærtjeneste på Hawaii, og de neste to årene forelsker hele familien Yalom seg i varmen, solen, og de langstrakte strendene. Slik blir det til at de siden velger å bosette seg i California, hvor fagmiljøet preges av en uvant, avslappet atmosfære; det er her ”Dr. Yalom” blir til ”Irv”, og den hvite legefrakken legges bort for godt.
Jeg visste allerede i løpet av førsteåret på medisinstudiet at jeg ville inn i psykiatrien. Eller lenge før jeg begynte på medisinstudiet: Det kom av lidenskapen min til litteraturen. Slik forklarer Yalom spesialiseringen sin innen psykiatrien, og det som senere skulle bli drivkraften bak forening av psykologi og skjønnlitteratur. Jeg følte at de fortalte historien min, men også historien til hver eneste pasient som noen gang hadde konsultert meg. De litterære verkene til blant annet Dostojevski, Tolstoj, og vår egne kjære Hamsun, som skildrer de eksistensialistiske aspektene av mennesket, førte Yalom inn på veien som senere skulle skape den eksistensialistiske psykoterapien.
Vi får ta del i sterke mellommenneskelige relasjoner mellom terapeut og pasient; intime, vakre, og sårbare øyeblikk, så klassisk for Yalom sitt forfatterskap. Boken viser oss prosessen bak flere av hans berømte titler, blant annet ”Da Nietzsche gråt”, ”Terapiens gave”, ”Schopenhauerkuren” og ”Kjærlighetens bøddel”. Sammen følger vi ham inn i alderdommen, og all den lengselen, frykten og ettertenksomheten som preger enden av et langt liv. Boken er vakker og levende, kapitlene tårefulle, ekte, og til tider vanvittig humoristiske. Hvis du vil se en over-inspirert Yalom lete gjennom en katolsk kirke i Shanghai etter en blyant, for så å begynne på en av sine mest kjente titler skriblet ned på de ledige sidene i passet sitt, da må du nesten lese denne boken.
I siste avsnitt hevder Yalom at dette blir hans siste bok. Personlig krysser jeg fingrene for at vi får gleden av en til, om enn så liten den måtte være. Heldigvis, som denne boken eksemplifiserer, har han gitt oss en rekke bøker vi kan glede oss over i årene fremover. Jeg vil gjerne avslutte denne anmeldelsen med den siste setningen i ”Å bli seg selv”, som er et sitat fra selveste Nietzsche:
Var det livet? Vel! En gang til!
Tekst: Ragnhild Yndestad, forfatter og psykologistudent.