Er jeg et godt menneske?

Simen Bø

Ansvarlig redaktør

Ida Smiseth

Illustratør

Vi tror ofte at vi er bedre enn andre mennesker rundt oss. Samtidig går det ikke lang tid mellom hver gang vi selv gjør noe umoralsk. Hva er det som gjør at vi likevel ser oss selv i et godt lys? 

Mange av oss har vært utro ⁽¹⁾https://doi.org/10.1007/s10508-006-9080-0, ⁽²⁾https://doi.org/10.1002/(SICI)1099-1298(199801/02)8:1<41::AID-CASP440>3.0.CO;2-3. Over ti prosent av elever på grunnskolen har blitt mobbet ⁽³⁾Wendelborg, C. (2019). Mobbing og arbeidsro i skolen – Analyse av Elevundersøkelsen skoleåret 2018/19.. En av seks studenter har jukset på eksamen ⁽⁴⁾https://universitas.no/nyheter/65773/studentundersokelsen-1-av-6-har-jukset-pa-eksamen/. Det var nesten 100 000 anmeldte lovbrudd i Norge de første fire månedene i år ⁽⁵⁾https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/strasak/2019/strasak-rapporten-t1-2019.pdf. 

Kort og godt: Mange av oss gjør mye umoralsk, og vi har altså gode grunner til å så tvil ved oppfatningen om at vi egentlig er gode. Men vi gjør jo ikke det, vi mener selv at vi er gode mennesker. Hva er det som gjør at vi kan fortsette å tro det, i lys av hvordan vi handler? 

Tviholder på godhet

Det korte svaret er at vi tror vi er gode fordi vi pent er nødt til å tro det ⁽⁶⁾https://doi.org/10.1177/1948550618772011. Noen har argumentert for at behovet for å oppfatte oss selv som moralske kan sidestilles med andre fellesmenneskelige psykologiske behov, slik som de psykologiske behovene identifisert i Deci og Ryan sin selvbestemmelsesteori ⁽⁷⁾https://doi.org/10.1037/0003-066X.55.1.68. 

Dette innebærer at selv i lys av motstridende personlig evidens vil vi tviholde på vår selvoppfattede moralske godhet. Flere studier som har blitt utført i nyere tid tyder på at hukommelsesprosesser kan være sentrale i en slik forklaring, ved at vi rekonstruerer minnene våre over moralske handlinger på en måte som gjør at vi kan støtte opp under tanken om at vi er moralske ⁽⁸⁾https://doi.org/10.1037/xge0000317, ⁽⁹⁾https://doi.org/10.1177/0963721419847990, ⁽¹⁰⁾https://doi.org/10.3758/s13421-018-0880-y. 

I en studie ⁽¹¹⁾https://doi.org/10.3758/s13421-018-0880-y undersøkte forskerne om det er slik at man oppfatter større endring i en selv knyttet til umoralske handlinger enn moralske handlinger. Tanken var at en måte å forstå oss selv som mer moralske på er å tro at vi har endret oss såpass mye siden vi gjorde noe umoralsk at vi ikke lenger er umoralske. Dersom den endringen oppfattes som større for umoralske enn moralske handlinger har man grunnlag for å påstå en motivasjonsprosess der hukommelsen bidrar til å forankre tanken om moralsk godhet. 

Forskerne fant nettopp dette, både for overordnede moralske bedømmelser, men også for spesifikke domener, slik som ærlighet og trofasthet. Deltakerne oppfattet altså at de hadde endret seg mer dersom de tenkte på en tidligere umoralsk handling enn en tidligere moralsk handling. Forskerne fant også at effekten var begrenset til bedømmelser av egne moralske og umoralske handlinger, og ikke forekom mens deltakerne tenkte på andres handlinger. Ettersom man ikke vil ha en tilsvarende motivasjon for å tro at andre er moralsk gode tas dette til inntekt for at effekten trolig skyldes en motivasjonsforankret hukommelsesbias. 

Bedre enn andre? 

Nå er det ikke nødvendigvis noe galt med å tro at man er moralsk god, men det kan kanskje være uhensiktsmessig i møte med andre. Hvis man er selektiv i måten man husker egne moralske og umoralske handlinger på, så kan det være lettere å dømme noen for at de gjør noe umoralsk, til tross for at dette sannsynligvis er dobbeltmoralsk.

For eksempel kan jeg klandre en annen person for å ha løyet om noe viktig til en venn, fordi jeg selv har glemt de gangene jeg har gjort det. Behovet for å være moralsk gode kan gjøre at vi blender vår egen oppfatning, og at vi gir oss selv en glorie som vi egentlig ikke fortjener.