Er hypnosens tid forbi?

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Vil fremtidens psykologer hypnotisere? Eller hører hele fenomenet fortiden til? Illustrasjon: Ingrid Toppe.
Vil fremtidens psykologer hypnotisere? Eller hører hele fenomenet fortiden til? Illustrasjon: Ingrid Toppe.

Hypnose er utvilsomt blant de mer myteomspunnede fenomenene innenfor klinisk psykologi. Når fremtidens psykologer ikke lenger får opplæring i metoden, er det betimelig å spørre hvilken fremtid hypnose har i faget.

Bjørn Holmøy
Skribent

Hypnose. Bare ordet er nok til å kalle frem bilder av dinglende lommeur, divaner, og gjentagelser av setningen «du blir søvnig, veeldig søvnig». Deretter forekommer de merkeligste hendelser; fra splittede personligheter som trer frem, til at personen bjeffer som en hund eller kakler som en hane.

Med disse assosiasjonene i bakhodet er det muligens betryggende at Universitetet i Bergen ikke lenger gir fremtidige psykologer opplæring i metoden. Imidlertid er det med hypnosen som så mye annet: Meningene er delte, og fordommer er ikke alltid presise.

Et fenomen som fascinerer

Det er noe med dette fenomenet som de fleste finner enormt fascinerende, mener professor emeritus Geir Høstmark Nielsen på Det psykologiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

Høstmark Nielsen forteller engasjert om hypnosens natur, bruksområder, myter og historie – både innenfor og utenfor psykologifagets grenser. Selv er han blant pionerene på klinisk bruk av hypnose i Norge, og på slutten av 70-tallet var han delaktig i opprettelsen av «Norsk Forening for Klinisk og Eksperimentell hypnose», nå «Forening for Evidensbasert Hypnose». Han ble foreningens første leder.

Men hva er egentlig hypnose? Høstmark Nielsen presiserer at det er stort og vanskelig spørsmål, med mange mulige svar.

På et overordnet nivå kan en si at det er en tilstand av bevissthet som verken er søvn eller våkenhet, og som har visse sentrale kjennetegn: en intens innsnevring av oppmerksomhetens fokus, en forbigående svekkelse i evnen til kritisk realitetstesting, samt sterkere og mer livaktige forestillingsbilder, forteller han.

Han poengterer videre at det innenfor klinisk psykologi knapt finnes en eneste tilstand hvor det ikke har blitt rapportert om heldige resultater ved bruk av hypnose. Forholder man seg strengere til det som foreligger av systematiske forskningsfunn, er det spesielt tre områder som utmerker seg: smertebehandling, diverse psykosomatiske tilstander, og som en måte å forsterke effekten av tradisjonell psykoterapi.

Hva det er som gjør hypnose virksomt, er enda et vrient spørsmål, hvor svarene også er usikre, mange og kompliserte. Hypnose er først og fremst et subjektivt fenomen, hvor et sentralt aspekt er intensiveringen av forestillingsbilder, sier Høstmark Nielsen, og fortsetter:

Samtidig er ikke hypnose nødvendigvis noe mystisk og adskilt fra andre sider ved behandlingen. I mange tilfeller er det primært en måte å forsterke prosesser som generelt er virksomme, og da er relasjonen og det øvrige terapeutiske arbeidet vel så viktig for utfallet.

Strømninger i tiden

Kurset i hypnose, som ble opprettet på siste halvdel av 70-tallet, var et valgfritt tilbud for studenter på siste semester av profesjonsstudiet. Det kunne like gjerne ha vært obligatorisk; så godt som samtlige studenter valgte å delta. Målet var å gi en grundig teoretisk ramme for bruken av hypnose, samt gi studentene praktisk erfaring gjennom å hypnotisere hverandre. De siste årene var det også vanlig at en pasient fikk hypnosebehandling foran studentene.

Med stadige revisjoner av studieplanen falt imidlertid hypnosekurset til slutt bort. Bak denne avgjørelsen var det både praktiske og tidsøkonomiske avveininger, men også behovet for å gjøre plass til nye og mer populære strømninger som mindfulness gjorde seg gjeldende.

Det er klart at det å få en grundig opplæring underveis i studiet stimulerer til videre interesse. Selv om det fortsatt er mulighet for opplæring i hypnose under videreutdanning, vil det påvirke perspektivet fremtidige psykologer har på hypnose, mener Høstmark Nielsen.

At synet på hypnose endres over tid, kommer også til syne i lovverket: Fra 1902 og helt frem til 2015 har det vært forbudt å praktisere hypnose med mindre man er lege eller psykolog. Til tross for at den såkalte “hypnoseloven” var en sovende lov, basert på utdaterte forestillinger om hypnose, er det ikke uvesentlig med en viss regulering av praksisen.

I kyndige hender er hypnose relativt lite risikabelt, men ved uvettig klinisk bruk og spesielt i sammenheng med scenehypnose, er det definitivt et potensiale for alvorlig skade. Basert på de studier som foreligger, regner en med at mellom 15 og 20 prosent får alvorlige problemer i etterkant i slike sammenhenger, forteller Høstmark Nielsen.

Å ta eierskap over fenomenet

Hvilke assosiasjoner hypnosen gir, virker å være sterkt påvirket av de ulike måtene hypnose praktiseres på, samt de mange populærkulturelle mytene. Vanlige forestillinger er at man kan hypnotiseres mot sin vilje, at man er bevisstløs og totalstyrt av hypnotisøren, og at det er en fare for aldri å komme ut av hypnosen igjen.

For mange kan det virke overraskende at professor Gerd Kvale ved UiB og Helse Bergen, kjent for sitt engasjement for kunnskapsbasert behandling av angstlidelser, har et nært forhold til noe som er forbundet med så mye rart. Både som kliniker og underviser har imidlertid Kvale aktivt tatt i bruk hypnose, men i motsetning til Høstmark Nielsen har hun aldri vært tilknyttet et miljø for klinisk hypnose.

Jeg ser på hypnose som et nyttig redskap i visse situasjoner. Særlig gjelder dette områder i grenselandet mellom psyke- og soma, der en iblant kan se fastlåste tilstander, hvor både tradisjonell medisin og psykologi kommer til kort.

Sentralt for Kvale er dermed å skille hypnosen i seg selv fra hvordan bestemte utøvere bruker og tolker den. At useriøse aktører kan ta eierskap over hypnosen i visse sammenhenger, burde ikke definere selve fenomenet, mener hun.

I egen praksis har jeg kunnet bruke hypnose på en slik måte at pasienter med årelange funksjonelle lammelser har fått tilbake evnen til å gå, at krampetilstander med tap av bevissthet har gått bort, og at smerter har blitt lindret og negative mønstre brutt., forteller hun.

Hypnosens fremtid

I Kvales daglige virke ved det spesialiserte behandlingsteamet for tvangslidelser på Kronstad DPS, anvender hun imidlertid hypnose ytterst sjelden. Samtidig mottar hun jevnlig henvendelser vedrørende andre typer tilstander, hvor bedring uteblir til tross for gjentatte behandlingsforsøk. Kvale mener det er behov for tilbud spesielt rettet mot denne pasientgruppen.

Om noe slikt skulle realiseres vil hypnose ha en naturlig plass som et av mange mulige redskap, men selvsagt innen en ramme av kvalitetssikring og kunnskapsutvikling.

Høstmark Nielsen er på sin side optimistisk vedrørende hypnosens fremtid innenfor klinisk psykologi.

Ettersom kravene til dokumentasjon og evidens får stadig større vekt, vil også hypnosens grunnlag bli bedre dokumentert – og dermed vinne ytterligere aksept i velansette fagmiljøer. Men jeg tror det ligger i hypnosens vesen at det vil mobilisere ulike oppfatninger, avslutter han.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.