Er dette en peptalk?

Dette innlegget er 2 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

Sublimertredaktør

Illustratør

Har du noen gang tenkt på at det er som om livet kommer med en forhåndsprogrammering, og at vi alle kun er små brikker i en enorm simulasjon? Vi blir tildelt hver vår karakter, og vår eneste oppgave er å sørge for å holde oss på beina, ikke gå oss vill, og for alt i verden: IKKE HAVNE BAKPÅ. 

Helt fra vi er små, følger det med en forventning om hvor vi skal være og hva vi skal kunne ved en gitt alder. Vi skal kunne snakke innen de første par leveårene. I førsteklasse er det forventet at vi skal kunne lese og skrive. Innen barneskolen er over skal vi, i følge UDIRs kompetansemål i naturfag, kunne stille spørsmål og lage hypoteser om naturfaglige fenomener. Jeg vet ikke med deg, men i 7.klasse hadde jeg ikke snøring på hverken hypoteser eller fenomen.

På ungdomsskolen forventes det at du finner deg en hobby, og denne bør du helst mestre bedre enn gjennomsnittet. Er ikke ballsport noe for deg? Mangler du grunnleggende finmotorikk i både armer og bein? Grøsser du ved tanken på å skulle synge, danse eller på annen måte plage dine medelever ved skolen skolens årlige juleforestilling? Ja, da bør du i det minste ha en lysende akademisk fremtid. Ikke kom her og tro at du slipper unna, bare fordi du smalt ballen i hodet på rektor under fjorårets kanonballturnering. Brett opp ermene, kompis, du har en rolle konstruert av samfunnet å leve opp til. 

Videregående. *Grøss*. Det skal velges en linje. En skjebnesvanger avgjørelse for fremtiden må tas. Noen vil kanskje kalle det naturlig seleksjon i praksis. Skolelysene verves til studiespes, dramafolket (forhåpentligvis) dit drama hører hjemme, og fotballgutta stues i et hjørne hvor de kan tøye hamstring og varme opp til ukens sjette beep-test. Vet du ikke helt hva du vil, gjør du nok lurest i å velge minste motstands vei. Å gå dans og drama som notorisk tonedøv gir trolig mer smerte og lidelse enn akademisk validering. Velger du idrettsfag som kronisk ulykkesfugl med manglende balanse, vil det trolig ende med flere turer til legevakten enn seksere på karakterkortet. Uansett hva du velger, er det viktigste at du velger rett. No pressure der, altså. 

13 års skolegang er forbi. Igjen står du som et fullverdig voksent menneske, med lua i hånda og kunnskap i sekken. Du har vokst, du har lært, og du er klar for å ta fatt på veien videre. Med lomma full av alle mulige slags verktøy begir du deg ut i det virkelige liv – det er ingenting som kan stoppe deg! Men vent. Hvordan fungerer dette egentlig? Du tar av deg ryggsekken, og begynner febrilsk å lete. Der var den. Du blar et sekund i bruksanvisningen. Mer informasjon på side 14, står det. Du blar videre. Kjenner på en trygghet, du har jo denne boken. Ledestjernen, om du vil. En følgesvenn gjennom vanskelige tider – bare følg malen og ingenting galt vil skje. Du smiler. Det er så deilig at livet kommer med en oppskrift, tenker du. Så hva er neste steg? 

Studievalg. Klinten skal skilles fra hveten. Alle tidligere valg fører frem til dette øyeblikket. Du velger. Du prøver. Du feiler. HJELP. Alle rundt deg holder seg på stien, mens du ligger langflat i en grøft. Vennene dine får seg bachelorgrader over en lav sko, mens du ikke kan knyte de forbanna skoene dine engang. Hva sier bruksanvisningen om dette?, undrer du. Å vike fra stien vil trigge både angst og vrede – en følelse av å være eksistensielt mislykket. Ja vel, tenker du. Det var da en voldsom reaksjon. Er det ikke bare å komme seg opp på hesten igjen, da? Du vet, prøve på nytt? Det står ikke noe i håndboken om dette, men det kan da vel ikke skade å være litt original? 

Kanskje er det nettopp dette det dreier seg om? Å gå skikkelig på trynet. Igjen og igjen og igjen. At livet er litt som å gå skirenn med dårlig smøring. Du havner så langt bakpå at du blir tatt igjen av et afrikansk skiskytterlandslag, men LIKEVEL greier du å stable deg på beina, og karre deg inn til en respektabel plass på resultatlistene.

At det til syvende og sist ikke handler om hvordan du har det, men hvordan du tar det. Vi lærer av våre feil, sier de. Jeg vet ikke helt hvem disse folka er, men jeg velger å stole på at de har vært ute en vinternatt før. Og du, den bruksanvisningen er det bare å kvitte seg med først som sist. Den sier nemlig ingenting om nettopp dette, og jeg kan love deg jeg har bedre og mer pålitelige kilder.

Dette innlegget er 2 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.