Er det sunt å frykte døden?

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Maria Hesjedal. Foto: Benedicte Nilsen

Nyhetsredaktør

Benedicte Nielsen
Fotograf

Flyet tar av. En prikkende, gledesfylt angst øker eksponentielt med høyden, og tar høylytt over kroppen. Alle instinkter forteller deg at nå, snart, skal du slenge deg ut i sin sikre død. Frykten for døden er en rus.

Maria Hesjedal har faglig og personlig erfaring med risikosport. I regi av filosofisk poliklinikk, denne kvelden ledet av vitenskapsteoretiker Roger Strand og lege Edvin Schei, forteller hun om sin sosialantropologiske masteroppgave med fokus på hva lokker oss ut i risikoatferd. Katarsis tok turen for å høre hva hun hadde å si.

Risikosporter kan ses på som et felt med to ytterpunkter. Mestring, glede, spenning og flyt på ene enden av spekteret står i opposisjon til frykt og tap av kontroll. Hele følelsesspekteret utnyttes. I en meditativ tilstand forsvinner alt annet enn her og nå. Det som skjer i denne tilstanden er at en befinner seg mellom ytterpunktene, som vanskelig lar seg forene.

Vitner slik risikotaking kun om menneskelig galskap? Spenning uten risiko er i dette tilfellet umulig. De er uadskillelige, men samtidig ikke to sider av samme mynt. Det fins en asymmetri mellom euforien og dens motpol, døden. Døden og opplevelsen er som to forskjellige størrelser, med det konseptuelle problemet i å sammenligne noe endelig, døden, med noe fortsettende, opplevelsen. Dette skaper et uløselig paradoks.

Fra venstre: Edvin Schei, Roger Strand og Maria Hesjedal. Foto: Benedicte Nilsen

I Vesten er vi besatt av kontroll og måling for å øke sikkerhet. Strengt opprettholdte trafikkregler, begrensende alkoholpolitikk og kartlegging av risikofaktorer hos unge er høyt verdsatt. Høyt fokus på sikkerhet er bra, men det gjør det vanskelig å snakke positivt om det motsatte. Risikable aktiviteter blir på slik måte ofte negativt belyst.

Er dødsfall bare en unødvendig glipp i systemet, eller en feilslått behandling? Noe vi burde strebe etter å unngå med alle våre ressurser? Det beste for systemet er en befolkning som tar minst mulig risiko, lever forutsigbart og opprettholder et høyt konsum. Men er dette den verdenen vi vil ha?

Det oppstår en konflikt mellom samfunnets behov for banalitet og individets behov for uforutsigbarhet. Dette er en balansegang, hvor den ene avgrunnen er et mindre meningsfullt liv, og den andre er store samfunnsmessige kostnader i blant annet helsevesenet.

Denne balansen kan kanskje opprettholdes via ”halvrisikoaktiviteter” i samfunnet, tilbud som åpner for at mennesker kan utfordre seg selv uten at døden er en konsekvens av feilgrep. En mulig effekt er både fysisk og mental forbedring i folkehelsen. For noen kan det potensielt erstatte usunne former for rus.

Grunnen til at vi ønsker å se døden i hvitøyet har flere aspekter enn en emosjonell hyperaktivering. I dag er sosiale medier noe som har fått flere nordmenn til å vektlegge fremstillingen av hvem en er.  Både identitet og “likes” er drivkrefter for den fryktløse personen på Instagram.

Som det finnes ulike grunner til å utfordre livet, finnes det også ulike måter å frykte døden. Kanskje det ikke er frykten for døden som fører til risikotaking, men den avhengighetsskapende følelsen av å unnslippe den.

Vi trenger hensyn til systemet, men også friheten, og forståelsen for at ulike ting driver det individuelle mennesket. Det er sunt å frykte døden, men det burde ikke hindre deg fra å leke med den.

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.