Skrevet av Akiah Ottesen Berg og Elin Gilleshammer. Først publisert i Katarsis 2005, 2. utgave.
I retningslinjene til Norsk Psykolog-forening står det at terapeuter skal være oppmerksomme på religion i terapisitusjoner på lik linje som kjønn, kultur og, ja lets face it, det aller meste. Og med dette som eneste pekepinne skal vi slippes løs fra fakultetet og arbeide med personlig tro ute i den virkelige verden. Sannsynligvis har man som flittig og intellektuell student reflektert rundt temaet, men muligens ikke hatt tid til å sette seg inn i saken. Ingunn Rydland og Vilde Johnsen har gjort arbeidet for oss.
Etter snart seks og et halvt års psykologstudie merket jeg at å skulle skrive omkring temaet religion ikke var bare en enkel sak. Den minimale kunnskapen jeg hadde var fra eksistensialistisk psykologi og omhandlet forskjellige tolkninger av meningen med livet, men dette kan da ikke være det hele? Det samme opplevde Ingunn og Vilde, som dermed bestemte seg for å skrive hovedoppgave om religion i psykoterapi som resulterte i den snertne tittelen «Gud på divanen». For hva skal en lærd terapeut gjøre når klienten bringer sin spiritualitet inn i terapi værelset? Kullingene mine var opptatt av at livssyn ikke bare skal registreres ved anamnese, men er en kraft som skal regnes med.
Vil dere si at religion er vår siste tabu?
Det er nok heller en blind flekk, og dette kan ha sammenheng med at mange psykologer mangler et språk eller et teoretisk utgangspunkt for å arbeide med temaet. Det finnes en del litteratur om religionens funksjon for den enkelte og samfunnet, men heller lite om tro som et klinisk virkemiddel. Dermed følte vi et behov for å samle informasjon fra litteraturen om hvordan vi som klinikere kan arbeide med det — trekke det fra teori til praksis.
Hva mener dere med at psykologer mangler et språk på feltet?
For det første så lærer vi svært lite om livssyn og gudsbilde, i tillegg til at tro er et veldig personlig tema. Det kan hende man er redd for å gå inn på det, og i noen tilfeller kan det være en konsekvens av usikkerhet rundt eget religiøst standpunkt. Dette skaper rom for uanalyserte overføringer og motoverføringer som kan ha uheldige konsekvenser for terapiforløpet.
Må jeg lese bibelen?
Men religion og livssyn kan være så mangt. Er man nødt til å kunne alt om sin klients livssyn for å kunne anvende det i terapien?
Nei, dette er overhodet ikke nødvendig. Det er viktig å huske på at tro er personlig for alle og som terapeut kan man bruke temaet som en innfallsvinkel for å få tak i det idiosynkratiske. Samtidig så kan litt kunnskap være til hjelp, slik at terapeuten kan utfordre skjemaer og antagelser utviklet med utgangspunkt i klientens egen tro. Rayburn (1985)* viser et eksempel på en klient som tolket sin katolske tro dit hen at gud kun elsket det perfekte menneske. I denne situasjonen kunne den beleste terapeuten formidle historien om Peter som fornektet gud tre ganger, men som likevel ble tilgitt og satt til å vokte himmelens porter. På denne måten kunne man bruke religiøse skrifter som et ledd i behandlingen.
Tro eller tvile? To be or not to be…
Dette høres ut som kognitive virkemidler. Hvilke teoretiske innfallsvinkler har dere funnet i litteraturen?
Vel det vi oppdaget var at det meste skrevet omkring dette temaet var fra USA og skriftene skiller seg i to hovedretninger som ikke er særlig opptatt av å samle seg i toenighet. Den ene retningen er opptatt av hvordan man kan inkludere livssyn inn i terapien, uansett om terapeuten selv har en antagelse om Guds eksistens, (heretter vil denne retningen bli kalt TVILE- Terapi Værelse som Ikke er Ladet med Eksistens), mens den andre tilnærmingen tenker det skal være et religiøst grunnlag i terapien, og at klienter skal da oppsøke terapeuter som deler den samme overordnete troen (heretter TRO – Terapeuten tilhører en Religiøs Organisasjon).
Ok så det er utgangspunktet, men hvem, hva, hvor og hvordan?
Vel, innenfor TVILE retningen bruker man religion som vanlig materiale i det terapeutiske arbeid, og det er klare grenser mellom psykologien og troen. Innenfor kognitive retninger ser man på religion som et organiserende skjema. Her skal terapeuten ikke utfordre klientens overordnede trosskjema, men heller arbeide terapeutisk med enkelte problematiske religiøse temaer, uten å rive ned hele huset.
Både Freud og Ellis tenkte at religiøse forestillinger kunne tolkes som grunnlagt i patologi
Psykodynamisk teori tolker gudsrepresentasjonen i samme grad som andre objektrepresentasjoner. Gud sees på som et overgangsobjekt å la Wiinnicott, som er skapt ut i fra erfaringer. Som terapeut tar man da utgangspunkt i et gudsbilde som inneholder foreldre-karakteristika relevant for den enkelte.
Så menneskene er ikke skapt i Guds bilde men Gud er skapt som en gjenspeiling av foreldrene?
Vel, i TVILE tilnærmingen er gudsforholdet redusert til en psykologisk relasjon, og denne reduksjonismen er en del av vår diskusjon. Man bruker individets gudssyn i overført betydning. Uansett terapimetode er man her opptatt av at rigiditet og splitting ikke er adaptivt og det samme gjelder da for gudsbilde.
Innenfor TVILE er det ikke nødvendig at terapeuten tar stilling til Guds eksistens, men heller har et postmodernistisk syn på at «din sannhet er like sann som min». TRO vil hevde at å være religiøs ikke er annerledes enn å være ateist og er slik å se grunnlagt i postmodernisme den også. Her er det mindre klare grenser ettersom terapeuten kan være tilknyttet klientens menighet og kan gi moralsk veiledning og til tider gjennomfører spirituelle intervensjoner. Denne doble rollen kan være vanskelig ettersom klienten da mister friheten som ligger i å gå til en «vanlig» psykolog. Dessuten kan man i slike sammenhenger glemme å undersøke individuelle forskjelliger innenfor gudstroen.
Terapiens verdier
Hvilke verdier ligger til grunn i disse retningene?
Man kan vel si at TVILE har et relativistisk syn og har verdinøytralitet som ideal, selv om de er smertelig klar over at dette ikke er mulig. TRO retningen baserer seg på sine verdier, og er eksplisitt på sitt religiøse standpunkt ved terapiens begynnelse.
(…)terapeuter må være bevisst på å ikke ta rollen som bindeleddet mellom klienten og Gud
Patologi er et viktig element i psykologifaget, og avhenger av samfunnets verdier. TVILErne har fokusert mye på det patologiske i religiøsitet og heller lite på hvordan vi i terapi kan utnytte tro som en ressurs. Det kan jo tenkes at det uutalte og implisitte kan da være til skade for den terapeutiske alliansen og dermed utfallet av terapiforløpet. Men på TRO-siden har man det problemet at terapeuten kan ha religiøs bestemt holdninger til hva som anses som patologiske. For eksempel kunne man hypotetisk sett hatt en terapeut som ut i fra sin uttalte tro vil tolke pasientens homofile tendenser som faktisk patologiske, noe som kan være mer et hinder for psykologisk stabilitet enn noe annet.
Be aware, be very aware!
Ok så alt er kanskje kaos. What else is new? Hva slags konklusjon kan trekkes fra alt dette?
Det vi fant var at det var mye forenkling av religiøsitet både innenfor TRO og TVILE. Det var som oftest snakk om «de» religiøse, noe som gjelder ca. 90 % av verdens befolkning. Både Freud og Ellis tenkte at religiøse forestillinger kunne tolkes som grunnlagt i patologi. Dette vekket en motreaksjon som fokuserte på hvor ekstremt viktig det er for mennesker å oppleve å ha teorier om meningen med livet. I dag er man etter hvert blitt mer opptatt av individet, det idiosynkratiske, som det viktigste fokuset i terapi. Men nesten all litteraturen på feltet er fra USA, så selv om det finnes klinisk verktøy som kan anvendes, bør de utvikles mer etter norske normer. Det er per i dag en smørje av begreper på dette feltet, og det er behov for klarere definisjoner og grenser. Ettersom det er lite debatt om dette i Norge, blir den enkelte psykologens håndtering av temaet overlatt til tilfeldigheter (og dette er ikke nødvendigvis fagutviklende). Som psykologer trenger vi et språk, et klinisk verktøy, men det viktigste er som i alle andre temaer; Vær åpen og reflekterende. En åpen, respekterende og anerkjennende holdning sammen med bevissthet om eget ståsted er vesentlig i dette terapeutiske arbeidet. Jentene poengterte at terapeuter må være bevisst på å ikke ta rollen som bindeleddet mellom klienten og Gud.
*Fra Hovedoppgaven Gud på Divanen