Å være ensom er noe de fleste av oss har kjent på en gang eller to i livet. Faktisk er det så mange som rapporterer at de er ensomme at myndigheter tar affære. Men er ensomhet et statlig ansvar og samfunnsproblem, eller er det en del av det å være menneske vi må akseptere?
De fleste av oss kan kjenne igjen den digge følelsen av å være alene; sette på pauseknappen, legge beina høyt, ta et glass rødvin og bare være sitt slaskete selv. Men hva når det å være alene ikke lenger er hyggelig. Når alene blir til ensom.
Jeg har alltid hatt folk rundt meg, hele tiden, hele livet. For en stund siden flyttet jeg for meg selv til et ukjent sted. Jeg skulle blant mange ting prøve å bli flinkere på å være alene. En kveld satt jeg der, frivillig alene som jeg var, og funderte. Jeg kom til å tenke på noe en venninne hadde fortalt meg. Hennes teori var at man må komme seg over en terskel hvor man først hater å være alene, før det plutselig blir det en nesten trives best med.
Men å bli komfortabel med å være alene var mye vanskeligere enn jeg hadde sett for meg. Jeg ble sittende å lure på hva andre drev på med, svitsje meg gjennom Netflix uten å finne noe som fristet å se. Jeg ble rastløst og følte noe essensielt manglet. Jeg følte på et stikk av ensomhet.
Ensomhet har blitt kalt en epidemi, en helseskadelig epidemi som er like farlig som å røyke (1). I dag er det nærmest et tabu å si at man er ensom, selv om det er vanlig. Ikke nok med at man skal føle seg ensom, man skal også holde det for seg selv. Paradoksalt nok skal man sitte med følelsen av savn og et ønske om kontakt, alene. En følelse som også kan være tilstede når man er med andre. Alene i midten av en gruppe. En ensomhet som kan ha dype røtter, og for mange virke umulig å riste av seg.
“The minister of Loneliness”
Jeg er ikke alene med å ha kjent på stikket: Hver femte av oss sier vi er ensomme (2). En rapport fra 2017 viste at hele 9 millioner briter føler seg ensomme, noe som medførte at Theresa May nå i januar annonserte at de skal få en egen minister for ensomhet (3). Selv om det kan høres ut som en minister fra en Harry Potter-bok eller tatt ut av en Monty Python sketsj, er det faktisk reelt: Så mange i Storbritannia rapporterer at de er ensomme, at myndighetene nå tar ansvar. Ensomheten har blitt et samfunnsproblem.
Det viser seg at de som rapporterer ensomhet, ofte er de som allerede er i en sårbar posisjon: De med dårlig helse, dårlig økonomi eller uten arbeid (4). En undersøkelse blant 13 000 eldre i Europa viste at norske eldre er de minst ensomme, mens østeuropeiske land kommer dårligst ut (5). Dette har i stor grad blitt tolket som sammenhengende med hvilke levekår, helse og tilgang på sosial støtte de ulike landene har, men også til hvilke forventninger man har til nærvær. Betyr dette at om vi blir kvitt sosiale ulikheter blir vi også kvitt ensomheten?
Ensomhet: en naturlig del av livet?
Psykiateren Yalom hevder at et av våre eksistensielle vilkår som mennesker er at vi fødes alene og dør alene. Han mener at vi er i en konstant drakamp mellom dette og vårt behov for nærhet og tilhørighet. Vi har et grunnleggende behov for nærhet, men vi er alene. Denne viten mener Yalom fører til angst, en vond følelse vi ønsker å være foruten.
Er ensomheten med andre ord er en del av vår menneskelige eksistens? En del som vi frykter og ønsker å flykte fra, men en uunngåelig del av livet? Kanskje har følelsen av ensomhet en viktig rolle: Den forteller deg at det er noe som mangler og signaliserer et ønske og et behov om noe mer. Eller kanskje den forteller deg at du har blitt for avhengig av å ha noen rundt deg for å være lykkelig?
Tenker vi slik vil vi som enkeltindivid måtte ta et oppgjør med vår egen eksistensielle drakamp, våre egne forventninger. Da blir det opp til deg og meg om vi føler oss ensomme, og kanskje skal vi ikke annet enn å tåle denne ensomheten.
Men vil det være rettferdig å si at enkeltindividet alene har ansvaret? Vil det være rett å be den som sitter alene, uten en arena å møte noen på, kanskje med andre vansker, å akseptere den vonde følelsen av å være alene?
Britene har bestemt seg: Staten må ordne opp. Vil den nye ministeren løse ensomhetsproblemet? Eller må vi godta at det å være alene er en del av vår eksistens, på samme måte som at vi alle skal dø? Men igjen, ingen burde vel dø alene?
Kilder:
(1) https://www.theglobeandmail.com/life/health-and-fitness/health/why-is-loneliness-so-toxic/article37734381/
https://hbr.org/cover-story/2017/09/work-and-the-loneliness-epidemic
(2) https://helsenorge.no/psykisk-helse/isolasjon-og-ensomhet
(3) https://www.theguardian.com/society/2018/jan/16/may-appoints-minister-tackle-loneliness-issues-raised-jo-cox
(4) https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/syk-fattig-og-ensom
https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/hvem-er-de-ensomme
(5) https://psykologisk.no/2016/02/nordmenn-er-ikke-mer-ensomme-enn-for/
https://www.nrk.no/norge/norske-eldre-er-de-minst-ensomme-i-europa-1.12576058