En verden full av støy!

Skribent og fotograf

Sublimertredaktør og illustratør

 

Er det bare meg, eller føles verden mer og mer absurd? Med så mye som skjer, og så mye tilgang til informasjon er det nesten umulig å ikke miste retningssansen.  

Saken fortsetter under annonsen

Vi står på stranda med blikket søkende ut mot horisonten i håp om å se noen delfiner en siste sommerkveld i Syden. Solen har nettopp lagt seg og himmelen er saftig, både malt i rød og oransje. Alt er like rolig som en sommerbris, nesten stille nok til å høre selve stillheten. Fargetonene på himmelen dempes sakte, og sanden under tærne blir kjøligere. Gåsehuden sniker seg frem under den nye skjorten min. Er det bare meg, eller er vinden litt sur? Jeg snur meg mot de andre, men de er opptatt med å ta bilder og vlogge solnedgangen på snap. Kjenner noe ytterst på tunga, noe jeg ikke helt greier å forklare. Ser opp mot himmelen og et fly svever over oss i en nesten flytende hastighet, nesten som en ballong på vei opp til verdensrommet et sted.

Plutselig roper noen «Se!» med en usedvanlig begeistring i stemmen. Hånda peker mot en hoppende hval glinsende over horisonten. Deretter, i en enorm hastighet, utfører den en salto. Hæ? Jeg blunker og får øye på noe enda rarere. En mørk sky skaper seg selv rett foran øynene våre. Den er mystisk, og bærer på lysglimt gnistrende innad. Jevnlig beveger den seg mot oss, vi som står der med solkrem på nesa og blikk av redsel blandet med spenthet. Den kommer nærmere og raskere, nesten som en galopperende hest! Vi skriker og løper desperate bort fra vannkanten. Så, i et øyeblikk fylt av frykt og hjertebank, skyldes det en lettelse over meg. Jeg begynner å le, for jeg skjønner nå at dette ikke er sant!

Haha lol, tenker jeg. For jeg sitter jo bare og kjeder meg ved middagsbordet med klinkende glass og tomme samtaler – selv glassene er tomme. Så da gjør jeg hva de fleste ville gjort under slike omstendigheter, jeg tar opp mobilen og scroller nedover insta. Der ser jeg blant annet at klimapanelet er kommet ut med en ny rapport hvor det står at verden mest sannsynlig går under om 50 år. Å nei. Scroller litt videre og et bilde av en UFO viser seg frem som en stolt modell. Pentagon sier at UFOer nå er en greie, men de greier ikke å forklare det helt. Kult.

Videre ser jeg en artikkel der en seriøs dame forteller om hennes bekymringer angående AI, og hvordan hun mener de kan ende opp med å ta over hele verden. En kommentar under skriver: «spennende da, tenk om verden blir som Matrix!». Stivner litt til, for det føles nesten allerede ut som vi lever i Matrix. Facebook skulle kalle seg metaverse var det? Et bilde av en plante dukker opp, og det står at de også har følelser, og til og med kan snakke – venta. Verden føles like absurd ut som dagdrømmene mine jo! Eller enda verre, som den er hentet rett ut fra en terningkast tre sci-fi film, akkurat slik som Matrix tre!

Scroller litt videre, så ser jeg, agh, jeg vil nesten ikke si det. Jeg ser tusen folk som står og roper. Alle er uenige, og alle gråter. Om en person sier én ting, vil den andre motsi, og alle har et poeng, og alle tar feil. Ingen vet hva de gjør i denne folkemengden, de aner ikke hvordan de kom seg dit en gang. En person slår armen sin opp med mobilen i hånda og roper «Google sier nå at gud er død, og de har rett, Google vet jo alt!» De andre hoier og roper. En yogainstruktør sitter ved fortauet på et lyseblått teppe. Hun har et lite smil om munnen og øyne like dype som havet. Stemmen hennes heves som en bølge, og de andre snur seg mot henne. Hun sier «Det finnes ingen selv» så ser hun opp mot himmelen og fortsetter «og dere, husk å være den beste versjonen av dere selv». Alle nikker troverdig. En videosnutt av Bo Burnham lyser opp skjermen. Han synger sarkastisk «the world is changing, the planet is heating up, what the fuck is going on?», og jeg føler med ham, i det latteren sprer seg rundt munnen og tårene triller ut av mine sørgmodige øyne. Hva om den objektive sannheten ikke eksisterer, hva om det kun er en samling av menneskehetens subjektive meninger? Hvordan i alle dager skal vi greie oss da, når alle ser og mener forskjellig?

Husker hva jeg lærte på videregående en stund tilbake. Søren Kierkegaard sa at for å komme til den siste fasen av livet, der man er opplyst, må man forstå at verden er absurd. Dette er ubehagelig først, men så skjønner du ironien ved det hele, og dyttes leende oppover trinnstigen. Kanskje verden er på vei opp mot den siste fasen? Og ja, jeg vet hva du tenker: en mann med hvitt skjegg (eller hadde han det?) som levde for over 100 år siden har en omfattende forklaring på en universell regel gjeldende hele menneskearten, litt utdatert kanskje? Og da svarer jeg: jo jeg er helt enig! Vi vet alle at slike filosofiske teorier må tas med en klype salt, kun for å spice opp maten litt.

Aldri ta noe som en ren sannhet, verden er en gråsone, husk det! Og her ligger problemet, hva om gråsonen tilsvarer tåke som for alltid vil dekke over den blå himmelen? Hva om verden er et mattestykke som aldri kan løses? Verden er absurd, men kanskje ideen om det absurde igjen er en forenkling? Så derfor, for å spare deg fra flere retoriske, ganske deprimerende, og muligens uhensiktsmessige spørsmål, orker jeg ikke å konkludere i denne teksten. Slike grublinger gir meg bare hodepine. Jeg snur meg mot dem andre, fyller vinglasset, og blir heller med i den helt hverdagslige samtalen rundt bordet.

Annonse