Kåseri: En snegle på fakultetet

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Illustrasjon1
Illustrasjon: Ingvild Döderlein Åsebø

Jeg er en mann på Det psykologiske fakultet – og det slo meg først for et par dager siden.

Thomas Wærstad
Skribent

Det har blitt presentert for meg gjennom Facebook, min åpenbare go-to kilde for informasjon, at UiB har bestemt seg for å endre inntaksordningen til profesjonsstudiet i psykologi. De nye studentene skal nå hentes inn direkte fra videregående. Det er tydeligvis en stor sak. De som slenger seg på facebookdebatten er flittige, og de presenterer gode argumenter både for og i mot en slik ordning. En av debattantene er spesielt modig, og nevner fryktløst kjønnskvotering for menn som et spørsmål relatert til saken, ettersom det er så få menn som kommer inn på profesjonsstudiet i psykologi. Debatten når nye høyder, og plutselig diskuteres det hva et mindretall av mannlige psykologer vil medføre når det kommer til lønnsutviklingen, pasienter, arbeidslivet, osv. Jeg blir derimot sittende å tenke på denne kjønnskvoteringen i lys av noe litt nærmere min egen hverdag; Hvilke følger har det for meg som mannlig student, og atmosfæren på Det psykologiske fakultet generelt sett, at det er en så tydelig overrepresentasjon av kvinner der?

Spol tilbake til våren 2011 og du vil finne meg sittende på NTNU, hvor jeg leser om vår alles kjære og kjente Aplysia Californica. For de som ikke husker, er dette sneglen som lærte oss psykologistudenter om nevral plastisitet, fenomenet der kommunikasjon mellom nevroner kan endres basert på deres tidligere aktivitet. Jeg kom til å tenke på denne sneglen idet jeg reflekterte rundt hvordan det tydelige flertallet av jenter på fakultet har påvirket meg. Mange vil kanskje tenke på den skjeve kjønnsfordelingen som en slags guttedrøm? – Lite konkurranse, mye å ta av. Men, nei, det er ikke helt det inntrykket jeg sitter igjen med. Jeg tenker på prinsippet om habituering som nevnt snegle lærte oss – om du skrur på en vifte i rommet du er i, vil lyden av den raskt bli oppfattet som bakgrunnsstøy, og du vil ikke lenger være den bevisst.

For det er noe som slår meg – jeg bryr meg liksom ikke om at det er jenter rundt meg hele tiden. Joda, det er et fakultet, det handler ikke om kjønn, men om kompetanse! Vi skal lære, ikke sjekke opp! Jada, vi er enige der. Men når folk sier til meg i ekstase og misunnelse, «du går på et fakultet med bare jenter!» og min eneste reaksjon er å undres over hvorfor de påpeker noe så selvsagt, da begynner jeg å lure: Har jeg begynt å overse at jenter er av motsatt kjønn? Har den konstante tilstedeværelsen av kvinner, og mangelen på menn, medført at dette faktumet bare har blitt en form for bakgrunnsstøy, som med viften? Kanskje har jeg mer til felles med Aplysiasneglen enn jeg vil innrømme.

Jenter kan riktignok ikke sammenlignes med vifter – de er mer enn det! De er ikke en nøytral del av miljøet, og kan heller sammenlignes med noe godt som man aktivt søker. De er litt som den fargerike fruktlikøren Passoã, og kanskje illustrerer den sammenligningen der skremmende godt hva jeg prøver å si; det kan også bli for mye av det gode! Til og med gode ting mister evnen til å gjøre inntrykk om det blir en gitt del av hverdagen, som med viften, og man trenger et avbrekk, en kontrast, for å kunne verdsette det på ny. I ekstreme tilfeller blir det som med Passoãen, hvor det blir så mye av det gode at man aldri vender tilbake.

Saken fortsetter under annonsen

I forelesningene er østrogennivået skyhøyt, og ingen sier noe dumt. Pausene er fylt opp av samtaler som omhandler babyer eller lignende, med et tydelig mangel på dårlige, grove vitser. Jeg liker faktisk å snakke om babyer, men når jeg hver dag ender opp med å revurdere om jeg skal begynne å strikke, ettersom alle jentene i min klasse gjør det, så ser jeg at det rett og slett blir litt for mye av det kvinnelige. Jeg har dermed begynt å sette pris på hva det ville gjort med stemningen om det var flere menn her på fakultetet. Jeg er keen på å ha litt flere muligheter til å snakke og tenke som en mann enn det jeg har på fakultetet i dag. I tillegg skulle jeg ønske at jeg faktisk la merke til at det var jenter i gangene, noe jeg er for habituert til å gjøre. Finnes det menn her? Ja, for all del, men når jeg først får kontakt med en kompis er nivået av bromance så høyt at det nesten er skremmende – i en annen setting ville man kanskje dobbeltsjekket hvilket lag det var man spilte på igjen.

Jeg er en mann på psykologisk fakultet, og det slo meg først for et par dager siden at jeg er sjelden. Menn på fakultet er så sjeldne at de ikke skaper en naturlig kontrast til jentene som dominerer. Den maskuline atmosfæren drukner, og den feminine atmosfæren blir så kronisk at det etterhvert blir bakgrunnsstøy – den blir bare en del av miljøet på fakultetet. Jenter er flotte, virkelig, men er det lov å mene det og i tillegg ønske seg en høyere andel menn? Jeg mener ja! Profesjonsstudiet kunne tjent godt på en kjønnskvotering – ikke nødvendigvis for å hjelpe de mennene som ikke kommer inn, men for å skape et større mannlig miljø for de som faktisk gjør det.

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.