Navnet vårt kan være avgjørende for hvordan verden interagerer med oss. Om man roper ut Karoline eller Jonas så treffer navnet personen vi ønsker å nå. Men hva med Szymon?
Polakker utgjør den største gruppen av innvandrere i Norge. Hele 105 000 personer i Norge har innvandret fra Polen (1)Fakta om innvandring—Statistisk sentralbyrå. (2022). SSB. https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/faktaside/innvandring. På tross av rikelig antall med polakker i samfunnet er nordmenn fattig på forståelsen av den polske kulturen.
Jeg er en polakk. Det er ikke noe jeg klarer, eller ønsker å skjule. Jeg er stolt av mine røtter og kulturen jeg kommer fra. Jeg kan ikke si det samme for landets politiske situasjon, men det måtte nesten blitt en egen spalte. Dessverre er min tilværelse i Norge altfor ofte preget av nordmenn som ikke ønsker se meg som en polakk. Og du er trolig en av de.
Identitet er ikke det eneste som kommer med å være polsk. Normene jeg har med meg fra polsk kultur er veldig annerledes enn de man er vandt med i Norge. Jeg bruker språket annerledes, selv om folk alltid blir imponert over hvor godt norsk jeg prater. Jeg er mer eksplisitt, mindre konfliktsky, og sier skal oftere enn kan. Dette er noe som i mange situasjoner har ført til at jeg blir omtalt som frekk, konfliktsøkende, vanskelig, dum eller bråkmaker. Det er slitsomt å bli straffet for å bryte regler man ikke er kjent med, spesielt siden forklaringene ofte låter sånn her: «du vet hva du gjorde, oppfør deg!»
Name of the game?
Det første som synliggjør min polske bakgrunn, ved siden av aksenten, er navnet mitt: Szymon. Hvordan leste du navnet mitt? Leste du det som Szymon, eller fornorsket du det til Simon med en gang?
I enkel forstand er et navn ikke mer enn en sett med stavelser som man identifiserer seg med, og derfor responderer til. Jeg responderer ikke på Simon, fordi det er ikke et sett med stavelser jeg identifiserer meg med. Et simpelt konsept som mange sliter med å forstå når det gjelder innvandrere. Veldig mange med polsk navn føler seg presset til å fornorske navnet sitt, eller velge et norsk navn. Man blir lei av å se disse blikkene som sier “ugh, nå gjør du det unødvendig vanskelig for meg”. Man blir lei av å få lite svar fra potensielle huseiere, eller sjefer. Man blir lei av å måtte si at man ikke heter Simon, flere ganger til samme person i løpet av en time.
Når noen sier navnet mitt feil, responderer jeg ofte med: “Jeg vil heller at du skal butchere navnet mitt, enn at du kaller meg Simon”, men det hjelper sjeldent. Såpass sjeldent at onkelen min som bor i Sverige følte at han også måtte bytte navn. Przemysław er ikke like lett å oversette, derfor heter han nå Thomas. Han er nå mindre gjenkjennbar som polsk, men han har det lettere med å få jobb og fungere i det svenske samfunnet. Alt han trengte å gjøre var å forkaste navnet gitt til ham av moren som han er så glad i.
Godt navn er mer verd enn stor rikdom
Tross mange meldinger, er det er få som svarer på en jobb- eller boligsøknad fra Szymon Różycki. På grunn av mangel på alternativer, føles det ofte som om det er huseieren som velger meg, heller enn omvendt. Karoline og Jonas har det ikke slik. Jeg har flere ganger fått venner til se over søknadene, men de ser aldri noe galt med dem. De eneste som kan se noe galt er de på den andre siden. Problemet deres er at jeg ikke heter Simon. Jeg vet dessverre også at jeg ikke er den eneste.
For ikke så lenge siden kom det ut en NRK-artikkel som omtalte en polsk dame som måtte bytte etternavn for å få napp på boligmarkedet. En annen dame inkludert i artikkelen, ble bedt å fjerne navnet sitt fra postkassen, fordi beboere i bygget mente at et polsk navn senket eiendommens verdi (2)Tassamma, A., & Liland, K. K. (2022, oktober 19). Måtte endra namn for å få leilegheit. NRK. https://www.nrk.no/kultur/matte-endra-namn-for-a-fa-leilegheit-1.16141825. Det sistnevnte fikk blodet mitt til å koke.
Påtvungen assimilering
Det er lett å tenke at diskrimineringen kommer fra bestemte grupper i samfunnet: mennesker som mangler utdanning, den eldre generasjonen eller en velmenende mennesker. Men stemmer dette?
Da jeg hadde ekstern fordypningspraksis sammen med en etnisk norsk kvinne, skrev vi begge søknad ved å bruke navnet som ble gitt av foreldrene våres. Hun fikk tilgang til Helse Bergen-kontoen sin fra dag én i praksis. Jeg derimot, måtte vente i to uker før vi i det hele tatt fant ut hva problemet var. Eller, det var jeg som fant ut hva problemet var, verken ansatte eller IKT visste hva som har skjedd. Problemet for datasystemet var tre små bokstaver: ł,ó, og ż. På tross av et så høyt antall polakker i Norge, kan ikke den digitale innfrastrukturen i helsevesenet håndtere polske bokstaver. Løsningen på problemet? Jo, polakken måtte fornorske navnet sitt. Dette er ikke en isolert hendelse.
Den første gangen jeg fikk se det faktiske navnet mitt på noe jeg kanskje kan betegne som offisielt, var medlemskortet til Immaturus. Og dette er jeg fremdeles takknemlig for. Men burde det ikke være en selvfølge at folk forsøker å kalle meg mitt riktige navn? Det er jo det etniske nordmenn forventer av meg tilbake.
Referanseliste